I løpet av de 1, 5 årene vi i ALU09 hadde norsk, så leste vi flere romaner. Både for voksne og ungdom. Jeg må tilstå at min indre litteraturkritiker er ganske aktiv og det var flere av disse bøkene jeg ikke akkurat elsket. Med ikke akkurat elsket mener jeg vel heller mislikt, slaktet og irritert meg grønn over. Nå er det en gang slik at jeg har en filosofi at om man skal dele ut kritikk når det er noe man misliker, så skal man også dele ut ros når noe er bra. Det gjør jeg nå, Landet under isen er en knallbok!
Når dette semesteret startet hadde jeg allerede Landet under isen stående i bokhylla. I forbindelse med muntlig eksamen i norsk1 skulle vi nemlig legge opp en valgfri ungdomsbok. Jeg bestilte et par bøker, en av dem var Landet under isen. Jeg endte aldri med og verken lese den eller legge den opp. Årsaken var så enkel som at når jeg så størrelsen på den la jeg den raskt til side. Det var mye som skulle leses før eksamen, så jeg tok meg ikke tid eller ork til å gå løs på en bok med mer enn 500 sider. Derfor var jeg glad for å se at den faktisk var en del av pensum i norsk2, da hadde jeg ingen unnskyldninger om prioriteringer å gjemme meg bak og kunne gå løs på boka. Jeg er på ingen måte ferdig ennå, men jeg kan si så mye som at jeg sliter med å legge den fra meg. Det til tross for at det er både fagpensum og andre romaner som burde være lest før denne, det er jo tross alt ikke en bok vi skal jobbe med sånn med det aller første. Jeg burde f. eks heller ha begynt å lese Natt på Frognerbadet. Burde, skulle, kunne, det spiller ingen rolle, jeg vil ikke legge fra meg Landet under isen.
Jeg skal ikke si så altfor mye om innholdet i boka, litt fordi jeg selv ikke er ferdig med å lese den, men også fordi jeg ikke vil ødelegge for de av dere som ikke har begynt på den ennå. Det jeg kan si er at det er en bok som blander sjangere og trekker sterke paraleller til vår verden. Satt på spissen er det Harry Hole møter Narnia. Krim møter den fantastiske litteraturen. Det høres kanskje rart ut, men det funker som bare det! Historien spinner seg rundt tre stammer som ligger i mer eller mindre konstant krig. Disse tre stammene har et felles opphav, Abrahamsen, og kjernen i det dårlige forholdet mellom stammene ligger i at de har forskjellige leveregler og religiøse overbevisninger, som er nedskrevet i tre forskjellige bøker. Ingen av dem ser ut til å huske at de har felles opphav og mer til felles enn de skjønner. De er mest opptatt av hvem som har rett. Høres det kjent ut?
Jeg vil ikke si så altfor mye mer om innholdet, da jeg ikke vil ta sjansen på å røpe altfor mye. Det jeg kan avslutte med å si er at dette er en bok jeg har lyst til å jobbe med i skolen. Det er en ungdomsbok, men mitt inntrykk er at den i aller høyeste grad også kan fenge voksne lesere. Den er spennende og har potensiale til å danne grunnlag for gode diskusjoner. Jeg tror derfor det en bok som vil fungere godt på ungdomstrinnet.
God lesing!



