Fantastisk litteratur

Home av chiaralily,
tilgjengelig under Attribution-NonCommercial 2.0 Generic

“This is a story about something that happened long ago when your grandfather was a child. It is a very important story because it shows how all the commings and goings between our world and the land of Narnia first began.” (Lewis 2004: 11).

 Slik begynner bok nummer 6, The Magician's Nephew, i det som må kunne kalles en klassiker innenfor den fantastiske litteraturen, C.S. Lewis Legenden om Narnia. At jeg velger å starte med et sitat fra denne serien er ikke tilfeldig. For det første er det en av mine personlige favoritter. Jeg fikk alle bøkene i serien i jul- og bursdagsgaver fra min bokglade farfar over flere år. Høydepunktet i jula var når NRK sendte BBC produksjonen basert på bøkene. Og jada, i godt voksen alder satt jeg klar i kinosalen når de nye filmene kom. For det andre er dette en serie som alle ivrige lærerstudenter med interesse for litteratur bør kjenne til, i likhet med f. eks Tolkiens verk og Harry Potter. Ikke misforstå, det finnes også mye god, ny fantastisk litteratur, men Narnia nok også et av de verkene som har inspirert mange av dagens forfattere av fantastisk litteratur, noe vi f. eks så i arbeidet med Landet under isen.  Og for det tredje, dette er en serie som treffer midt i selve definisjonen av den fantastiske litteraturen.

Jeg tror ikke jeg trenger å legge ut i en lengre avhandling om Narnias litterære kvalitet. Det har serien selv bevist, i form av popularitet gjennom flere tiår, enorme salgstall og flere populære adaptasjoner over i nye medier. Det er ingen tvil om at Narnia, og andre historier i samme gate, har noe som appellerer til mennesker i alle aldre. Hva er det med den fantastiske litteraturen?

Jeg tror noe av styrken til den fantastiske litteraturen ligger i at den gir en mulighet for å flykte fra den vanlige verden, over i en magisk og fantastisk verden preget av myter og undring. Samtidig er ofte denne verden beskrevet på en slik måte at det er mulig å trekke paralleller til vår egen, hverdagslige verden.  Hva slags verden det er snakk om varierer. Narnia er en av de historiene som i følge Mjør m.fl. kan kalles high fantasy eller heroic fantasy, litteratur hvor man reiser til en annen verden, eller pendler mellom forskjellige verdener (Mjør mfl. 2006). Andre typer, low fantasy eller domestic fantasy, hvor det fantastiske trenger inn i en realistisk verden, nonsensfortellinger eller fortellinger om mytiske land, er andre. Om det går an å peke på noe av det denne mangfoldige og rike litteraturen har felles, så må det være blandingen av det fantastiske og det realistiske. Denne blandingen gir et perfekt utgangspunkt for å ta opp aktuelle problemer på en ufarlig måte. Det fantastiske skaper en avstand, men avstanden er ikke større enn at man kan finne klare paralleller til vår verden. Temaene i denne type litteratur er ofte også problemstillinger som ser ut til å ha opptatt mennesker til enhver tid, kampen mellom det gode og det onde, problemer som skal overkommes og utfordringer som kan virke uoverkommelige ved første øyekast. Midt oppi alt det urealistiske, så finnes det altså rom for identifikasjon. For meg ligger ofte skillet mellom god og dårlig fantastisk litteratur i skjæringspunktet mellom det sannsynlige og det troverdige. Ta f. eks Harry Potter, trollmenn og hekser er i seg selv usannsynlig. Men J.K. Rowling har, slik jeg ser det, klart å lage en historie som er troverdig. Jeg lar meg overbevise om at dette er noe som kunne ha skjedd, fordi styrken i historien er såpass god. Uten av jeg av den grunn begynner å kikke litt ekstra på veggene på nærmeste togstasjon i håp om å finne en magisk portal med avgang til Hogwarts. Så de av dere som ikke er så begeistret for fantastisk litteratur, ikke la dere lure av det usannsynlige. Det ER forskjell på det usannsynlige og det troverdige. De bøkene som for min del faller sammen er nettopp de som blir både usannsynlige og lite troverdig.  

Når det gjelder Narnia, så tror jeg mye av det jeg allerede har beskrevet er noe av nøkkelen til suksessen. Narnia, et land med inngang i klesskapet, med fauner, snakkende dyr og en ond heks, er i seg selv usannsynlig. Men det er så mye som er troverdig. For det første spiller serien på barns fantasi, det er barn som finner veien til Narnia. Det er også bare barn som har adgang til dette mytiske landet, noe som kanskje understreker det faktum at mange barn har en evne til å under seg og fantasere som vi voksene kan misunne dem. Rammene rundt historien, andre verdenskrig og angrepet på London, er også troverdig og reell. Noe av det jeg liker med Lewis univers er også at heltene ikke er perfekte helter, de har sine feil og utfordringer som de fleste av oss dødelige har. Kampen handler ikke bare om å overvinne sine ytre fiender, men om å overvinne seg selv. Det er kanskje noe de fleste kan kjenne seg igjen i?

Alt i alt er den fantastiske litteraturen på mange måter nettopp det, fantastisk. Det er en litteratur med rom for mye, fantasi, kamp mellom gode og onde krefter, helter og anti-helter, ondskap og godhet, myter, magi og hverdagslige problemer. Det er også en litteratur som på sitt beste er lett å leve seg inn i. Undertegnede hadde en av sine mest følelsesladde litteraturmøter med nettopp denne sjangeren. Jeg gråt som en unge når Tolkiens Gandalf døde i Ringenes Herre, og som barn ble jeg rystet langt inn i rota over skjebnen til Aslan i BBC produksjonen av The Lion, the Witch and the Wardrobe. Det at disse historiene kan påvirke meg følelsesmessig i den grad at jeg gråter, smiler, ler og lever meg fullstendig inn i historien, er for meg et kjennetegn på god litteratur. Det er ikke mange andre typer litteratur som har påvirket meg slik i samme grad som den fantastiske litteraturen. Og det til tross for at jeg faktisk ikke er en hardbarka fantasy-fan. Den fantastiske litteraturen er derfor noe av det jeg virkelig gleder meg til å jobbe med i skolen. Og jeg håper alle, til tross for hva de selv måtte mene om sjangeren, klarer å se potensialet og hva denne type litteratur kan bety for lesegleden til mange barn og unge. En ting er i hvert fall sikkert, jeg skal ikke oppholde meg lenge i et klasserom hvor ikke Lewis, Tolkien og Rowling har fast plass i hyllene. ;)

Litteratur:

Mjør mfl. 2006. Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar. Cappelen Akademisk Forlag. Oslo.

Lewis 2004. The Chronicles of Narnia. HarperCollins. London.   

Refleksjon rundt flerkulturell litteratur

Jeg har allerede skrevet et innlegg om norsk som andrespråk, men siden dette er et tema som opptar meg, så velger å skrive et eget innlegg om flerkulturell litteratur.

manga av kaleidoscopestars,tilgjengelig under
Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.0 Generic

Etter forelesinga om fleirkulturell litteratur, og arbeidet med Forberedelsen av Roda Ahmed, sit eg att med mange forskjellige tankar. For å gå rett på sak, eg tykkjer dette er vanskeleg! Altså, eg synest ikkje fleirkulturell litteratur som sjanger er vanskeleg. Eg hengjer med på definisjonen av kva fleirkulturell litteratur er for noko.  Eg ser også verdien av denne typen litteratur, og eg tykkjer at den har ein sjølvsagd plass i klasserommet.  Strand (2009) skriv at denne typen litteratur kan gje minoritetselevar eit møte med eit kjend univers, og det kan gje etnisk norske born kunnskapar om andre land. Altså, både stadfesting og utviding av perspektiv. Ja takk til begge delar. Likevel synest eg altså at dette er vanskeleg.

La meg byrje med å seie at eg tykte at Forberedelsen var ei god bok. Eg er likevel ikkje heilt sikker på om eg ville ha bruka boka i eit klasserom, eller korleis eg i så fall ville ha bruka den. Det handlar ikkje om kvaliteten på boka. Kvaliteten er god nok. Men så var det dette med tema da. For her ligg kjernen i det eg tykkjer er vanskeleg. På ei side, dei tema boka tek for seg, som også andre bøker tek opp, er reelle. Problem rundt det å stå med føtene planta i to forskjellige kulturar, krasj mellom forventningar frå foreldra og samfunnet rundt ein, problematikken rundt arrangerte ekteskap, og kvinnerolla, er aktuelle tema. Ikkje berre det, det kan vere problem som elevar i klassen opplever sjølve. Da kan det å jobbe med bøker som omhandlar desse tema vere viktig. Eg vil ikkje vere den læraren som er redd for å snakke om vanskelege ting, eller som i eit misforstått anfall av “politisk korrektheit” unngår å setje søkjelys på noko som kan vere viktig for elevane. Men så var det dette med den vanskelege balansen da.

Problemet, for min del, ligg ein stad i skjeringspunktet mellom å tørre å ta opp desse tema, og frykta for å bidra til og halde ved lag fordommar og stereotypar. For det er ikkje noko betre enn å vere redd for å snakke om desse tinga. Forberedelsen tek utgangspunkt i det somaliske miljøet. Det er det fleire bøker som gjer, nokon meir kritiske enn andre. Forberedelsen er vel ei av dei «snille» bøkene, i den forstand at Ahmed klarar å få fram dei varme følelsane mellom familiemedlemmene. Men, det er også slik, at somaliarar er ei gruppe som er utsett for ein ganske massiv kritikk frå alle baugar og kantar. At det er utfordringar i nettopp det somaliske miljøet er ein ting, men i ein slik polarisering av samfunnsdebatten, så er det lett for at individa blir borte, mens gruppa blir “alt”. Eg kjenner ei ung somalisk kvinne. Både ho og familien er veldig forskjellig frå det bilete som har blitt skapa av somaliarane. På grunn av alle fordommane mot somaliarar, har ho heilt slutta å seie at ho er somalisk. Om nokon spør, så seier ho at ho kjem frå Eritrea. Det er ei trist utvikling. Det er heller ikkje noko eg som lærar vil vere med på å byggje opp under.

Så, da blir det store spørsmålet, korleis skal vi som lærarar klare å finne balansen mellom ytterpunkta? Korleis kan vi ta opp dei viktige tema, men gjere det på ein måte som ikkje fungerer som bensin på fordomsbålet? Eg har ikkje funne svaret. Hadde eg hatt svaret, så hadde eg vel ikkje synest at dette er vanskeleg. Det eg kan seie, er at eg trur at bruken av slike bøker krev litt av både oss lærarar og av elevane. Eg trur at vi som lærarar må vere reflekterte i forhold til kva for nokre bøker vi brukar. Eg trur også at vi må klare å sjå bøkene og tema frå fleire vinklar. Samtidig tykkjer eg at det er viktig at vi lagar gode, nyanserte opplegg til slike bøker. Elevgruppa er også viktig. Er dette ei gruppe kor elevane er modne nok til å kunne jobbe med ei slik bok, utan å fordele kollektiv skuld? Eller dømme alle medlemmer av ei gruppe? Er vi som lærarar modne nok til å klare det? Medan eg ventar på at nokon skal kome med ein fasit på dette, så trur eg at vi som lærarar kjem langt med å vere reflekterte og medvetne. Dette er bøker som kanskje krev litt meir av oss. Det trur eg det er greitt å vere klar over.

Litteratur: 

Strand 2009. Litteratur i det flerkulturelle kalsserommet. Mangfold, migrasjon og muligheter. Universitetsforlaget. Oslo. 

Språkkontakt

Noe av det som var nytt for meg i forbindelse med forelesningen om etnolekter og språkkontakt, var at pidgin er en type språk, og ikke et språk. Jeg har en del afrikanske venner, og siden de snakker et språk de kaller pidgin, så har jeg levd i den villfarelsen av pidgin var navnet på et språk. Det vet jeg nå at det ikke er. Bildet over her er et eksempel på nigeriansk pidgin. Som dere sikkert ser, så er dette et språk som sterke innslag av engelsk. Noe av det som er morsomt med dette språket er at første gang man hører det, så tror man kanskje at man skjønner hva som sies. Det er jo noen engelske ord her og der! Så følger altså et heller forvirrende øyeblikk hvor man innser at man egentlig ikke skjønner et plukk. Helt til slutt kommer aha-øyeblikket, i det en vennlig sjel tar seg bryet med å fortelle at dette er pidgin engelsk, et eget språk, og ikke en form for engelsk man som en nordboer burde skjønne. Skjønner dere hva som står over her? Nei? Ikke fortvil, fasiten kommer i slutten av innlegget. ;) 

For moro skyld, og for min egen del, bestemte jeg meg for å finne ut litt mer om denne pidginen, som da altså heter pidgin, men som ikke ER et pidginspråk. Nigeriansk pidgin, ofte omtalt bare som pidgin eller brokin, er i følge Wikipedia et kreolspråk (http://en.wikipedia.org/wiki/Nigerian_Pidgin, hentet ut 19.11.11). (Nå er vel ikke Wikipedia verdens beste kilde, men siden dette er mest for moro skyld, og det er begrenset hvor mange kilder man finner om nigeriansk pidgin sent på en lørdagskveld, så får det gå for denne gangen.). Dette stemmer vel også ganske godt med det Åse kom frem til i forelesningen. I Språkmøte beskrives kreolspråk som språk som ofte begynner som pidginspråk, men som gjennomgår en kreolisering hvor språket blir bygd ut grammatisk og utvider sitt domene slik at det brukes som et vanlig språk (Mæhlum m.fl. 2008). Dette ser ut til å passe godt med nigeriansk pidgin. Nigeriansk pidgin har nemlig en grammatikk som kanskje er mer komplisert og utbygd enn det man vanligvis ser i forbindelse med pidginspråk. Det er bla gitt ut en grammatikkbok, som tar for seg både syntaks, fonologi og morfologi (http://www.abebooks.co.uk/9780415022910/Nigerian-Pidgin-Faraclas-Nicholas-G-0415022916/plp, hentet ut 19.11.11).

Nå skrev jeg jo akkurat at nigeriansk pidgin er et kreolspråk. Det er ikke helt sant, eller ihvertfall ikke noe som alle er enig i. Ihvertfall ikke i følge Wkipedia, eller slik jeg forstår Wikipedia. Nigeriansk pidgin lever opp til definisjonen av et kreolspråk når det gjelder grammatikk og domene. Men det er en kontrovers i forhold til om det kan kalles et morsmål (http://en.wikipedia.org/wiki/Nigerian_Pidgin, hentet ut 19.11.11). I følge Språkmøte nemlig et av de viktigste skillene mellom pidgin og kreol, at kreolspråk har blitt morsmålet til nye generasjoner )Mæhlum m.fl. 2008). Jeg har inntrykk av at mange nigerianere (dette er utelukkende min synsing) er flerspråklige. I tillegg til forskjellige afrikanske språk, så snakker mange engelsk og pidgin. Så her blir det vel et spørsmål om hvilket språk som isåfall er å regne som morsmål. Men Wikipedia oppgir at nigeriansk pidgin er "native language" for 3-5 millioner mennesker og andrespråk for minst 75 millioner (http://en.wikipedia.org/wiki/Nigerian_Pidgin, hentet ut 19.11.11).  Legg til at variasjoner av nigeriansk pidgin snakkes på tvers av minst 250 etniske grupper, og at variasjoner finnes i andre deler av vest-Afrika, så er nigeriansk pidgin et fascinerende stort språk (ibid.). Hvor mange snakker nigeriansk pidgin sammenlignet med f. eks norsk? Uten at jeg aner hvor mange som snakker de forskjellige språkene i Afrika, så blir jeg ikke overrasket om nigeriansk pidgin, eller pidgin, ligger ganske høyt oppe på lista over store språk på det afrikanske kontinentet.  

Språk er i det store og det hele spennende. Det er også et tema som mange er opptatt av. De fleste har vel f. eks fått med seg at det er mange som er redd for at det norske språket skal bli "ødelagt" av impulser fra andre språk og variasjoner. Jeg skal også tilstå at jeg er en av dem som grøsser litt på ryggen når jeg hører noen si "schøre" eller "sjøtt" til "kjøre" og "kjøtt". Men samtidig er det viktig å huske at språk er noe som er i stadig utvikling. Den norsken vi snakker i dag er ikke lik som den norsken som ble snakket for 100 år siden. At språk påvirker hverandre er heller ikke noe nytt. Vi har låneord i våre språk som kommer fra andre språk, uten at vi tenker over det. Et språk som jeg kjenner litt til er jo arabisk. Arabisk er et språk som har påvirket veldig mange språk, ikke minst fordi det er språket til islam. I praksis overhørte jeg en gang at en gruppe av mine medstudenter lærte hvordan de skulle si noe a la "god morgen" på de forskjellige språkene som var representert i klassen. En av tingene de lærte var at "marhaba" var tyrkisk. Det er det, i den forstand at "marhaba" er en del av det tyrkiske språket i dag. Men det kommer fra arabisk. På samme måte har vi låneord i språk vi kjenner godt, som stammer fra arabisk, uten at vi er klar over det. Jeg fant en liste på Wikipedia over arabiske låneord i engelsk. Den er relativt lang. Visste dere f. eks at engelske ord som sugar, admiral, adobe, algebra, aubergine, assassin, arsenal, candy, coffee, cotton, giraffe, lemon, orange og zero er regnet som ord som har sitt opphav i arabisk (http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_Arabic_loanwords_in_English, hentet ut 19.11.11)? Noen av disse har jeg "følte på kroppen", da jeg i min uvitenhet kan spørre min samboer om hva f. eks lemon eller cotton er på arabisk. Det jeg har fått tilbake er et heller skeptisk ansiktsuttrykk og ord som "limun" og "qutun". Ansiktsuttrykket kan nok best oversettes med "dette er ord dere har fått fra oss, også spør du meg om hva de heter på arabisk?". ;) Så at ord og uttrykk har funnet veien inn og ut av språk i lang tid er det ingen tvil om. Mange av dem er vi ikke lenger klar over. Men jeg tror ikke noen av den grunn mener at f. eks engelsk står i fare for å forsvinne, utvannes eller "arabiseres" til tross for låneordene. Jeg tror derfor at vi må venne oss til at språk ikke er døde størrelser som aldri endrer seg, men heller noe levende og dynamisk som forandrer seg over tid. Og er ikke det strengt tatt mer spennende? :)

Her kommer forresten den lovte fasiten:

Everyone is entitled to all the rights and freedoms set forth in this Declaration, without distinction of any kind, such as race, colour, sex, language, religion, political or other opinion, national or social origin, property, birth or other status. Furthermore, no distinction shall be made on the basis of the political, jurisdictional or international status of the country or territory to which a person belongs, whether it be independent, trust, non-self-governing or under any other limitation of sovereignty.


Litteratur:


Mæhlum m.fl. 2008. Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk. Cappelen Akademisk Forlag. Oslo.

http://en.wikipedia.org/wiki/Nigerian_Pidgin , hentet ut 19.11.11

http://www.abebooks.co.uk/9780415022910/Nigerian-Pidgin-Faraclas-Nicholas-G-0415022916/plp , hentet ut 19.11.11

http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_Arabic_loanwords_in_English , hentet ut 19.11.11.

Nynorsk som sidemål

Heisann, eg heiter Aida, og eg har hatt nynorskfobi.

Det er eg ikkje aleine om. Men eg skriv altså “har hatt”. Eg er “frisk” no. Nynorsk er greitt. Ikkje berre greitt, det kan vere både morosamt og fascinerande. For ja, eg lar meg fascinere av ord som “korkje” og “huglag”. Nynorsk skapar språkleg variasjon og mangfald. Det er også mange gode bøker som er skrive på nynorsk.

Eg har brukt dagen på å pleie ein sår hals og lese Nynorsk på nytt. Det fekk meg til å tenkje på kvar nynorskfobien min kjem frå.  Eg starta med nynorsk i 8. klasse (det som i dag heiter 9. klasse). Vi hadde nynorsk ein time kvar fredag. Denne timen bruka vi til å lese tekstar, til dømes Gunnlaug Ormstung, skrive “spynorsk mordliste” på alle ordbøkene og lage kolonnar i skriveboka til bøygning av verb.  Nynorsk VAR spynorsk. Frå spynorsken på ungdomsskolen, til oppstarten på høgskolen, så møtte eg nynorsk ein gong. På privatisteksamen i sidemål. Eg trur dette er kjernen i fobien. Nynorsk blei eit tørt og rart fag i tillegg til norsk. Det blei både gammaldags og eksotisk, men ikkje noko levande.  Det er ikkje motiverande.

Dette plutselege anfallet av innsikt gir meg nokon tankar om korleis nynorskundervisning bør vere. Og det er ikkje sånn som vi hadde det. Nynorsken må vere levande, det må vere eit språk som elevane brukar og opplever som naturleg. Utfordringa for oss blir å gi elevane eit positivt møte med nynorsken. Korleis gjer ein det?

Eg trur at det er viktig å begynne tidleg. Korfor skal ein vente til dei siste åra på ungdomsskolen? Er det ikkje slik “øving gjer meister”? Gjeldar ikkje det i nynorsk? Om ein ventar for lenge, korleis skal da nynorsken bli ein naturleg del av norskfaget? Askeland og Falck-Ytter skriv: “Eit overordna spørsmål er om ein skal drive periodeundervisning i nynorsk, eller om nynorsk skal kome som kontinuerlege innslag i norskundervisninga elles. Vi tenkjer at det beste er om nynorsken blir voven inn i heilskapen. “(Askeland og Falck-Ytter 2009: 61).  Eg trur at nynorsken skal vere ein del av heilskapen. Å gjere det til eit eiget fag i norsken som poppar opp i 9. klasse, gir ikkje akkurat eit inntrykk av at nynorsk og bokmål er jamstilte målformar og at nynorsk er like levande og naturleg som bokmål.

Elevane må også få møte nynorsk på ein måte som treffer dei. Skal nynorsken klare “å konkurrere” med bokmålet, så kan ein ikkje møte populærkulturen elevane kjenner, som er dominert av bokmål, utelukkande med gamle, tørre tekstar som elevane ikkje klarar å identifisere seg med. Vi som lærarar må gi elevane gode tekstar, varierte oppgåver og spennande utfordringar. Akkurat som i all anna undervisning. Eg trur også at vi kan koste på oss litt humor. Are Kalvø er eit døme på ein forfattar som kan gjere nynorskundervisninga morosam, og kanskje få elevane til “å gløyme” at det er nynorsk dei les. Ein tekst eg har bruka med stort hell er Korleis kan vi bli kvitt bokmålet? av Are Kalvø. Kalvø skriv “Kampen er i gang. Snart har vi vunne. Om ein går historisk til verks og ser på alle dei store nynorske sigrane, så kan det ikkje vere mykje tvil om at vi snart er kvitt bokmålet. Det kan ikkje vere mykje tvil om at vi nærmar oss samfunnet vi alle drøymer om: Samfunnet der bokmålsbrukarane enten har gitt opp frivillig eller sit bak lås og slå.” (http://www.arekalvo.no/indeks.asp?id=500 , henta ut 18.11.11).  Dette gir ikkje berre trening i å lese nynorsk, det gir også ein humoristisk vri på dei fordommane mange bokmålsfolk har imot nynorsk.  Teksten er morosam, nynorsken god og ein kan også bruke teksten til å snakke om verdien av å ha to målformar. Kan ein be om meir?

Alt i alt synast eg at både elevane og nynorsken fortener at vi som lærarar sørgjer for å gjere det vi kan for at sidemålsundervising i nynorsk skal bli så levande, spennande og aktuell som mogeleg. Vi må ikkje bli kjernen i fordommar, eller dei som gjer at nynorsk blir spynorsk. Vår jobb blir å introdusere elevane for den rikdomen og mangfaldet som finnast i det norske språket og til alle dei kulturelle og historiske “skattane” som har sin basis i nynorsken.

Ps. Agnete: som tidligare nynorskforbikar, så er eg ganske fersk i faget. Å blogge på nynorsk er skremmande nok i seg sjølv, så ikkje sjå så hardt på feila mine. ;)

Litteratur:

Askeland og Falck-Ytter 2009. Nynorsk på nytt. Fagbokforlaget. Bergen.  

http://www.arekalvo.no/indeks.asp?id=500 , henta ut 18.11.11

Prosjekt holde seg oppdatert på ungdomslitteratur

Som kommende norsklærer er det vel hevet over enhver tvil at det er en fordel, eller et krav, at man er oppdatert på ungdomslitteratur. Siden det er noen år siden jeg selv var ungdom, så er det også noen år siden jeg har lest noe særlig ungdomslitteratur. Dette skal det nå bøtes på! Jeg skal være engasjert lærerstudent, og dykke ned i nettopp ungdomslitteratur.

Noen av dere har sikkert fått med seg at jeg har holdt på med prosjekt Twilight i høst. Jeg har lest de tre første bøkene, og en god del av den siste boka. Jeg har allikevel valgt å legge bort den siste boka litt, fordi den tar en vending som jeg ikke helt kjøper. Jeg skal ikke røpe for mye. ;) Uansett, jeg skal nok lese den ferdig, men fordi jeg pr nå irriterer meg grønn, gul og blå over denne utviklingen, så tror jeg det er greit å ta en pause. Jeg benytter derfor anledningen til å snuse på litt andre bøker. Og, siden jeg er litt inspirert av økten om fantastisk litteratur, så er det den fantastiske ungdomslitteraturen jeg velger å begynne med.

Jeg har bedt om tips til bøker her og der, og har derfor fått en ganske imponerende leseliste. Jeg tror ikke  jeg skal ha problemer med å fylle juleferien. Men om noen av dere er oppdatert på fantastisk ungdomslitteratur og kjenner til gode titler, syng ut. :) Et sted må man som kjent begynne, så jeg har akkurat begynt på Fallen engel av Becca Fitzpatrick. Det er en ny bok her i Norge, boka kom først ut i 2009, men den norske oversettelsen kom ut i år. At jeg har valgt denne er det flere årsaker til. For det første er den gitt ut av Gyldendal forlag. Jeg har jo jobbet litt med Gyldendal forlag, og nevnte forlag har nærmest spammet ned både mailen min og newsfeeden på Facebook om at dette er en bok som MÅ leses.  Svak som jeg er, så lar jeg meg lure av massiv reklame. Videre ser jeg at mange påstår at dette er serien som kommer til å ta over for Twilight, og siden jeg allerede har lest Twilight, så er det jo bare å stupe i det. Jeg har også sett mange påstå at det er en god bok, den hyggelige damen på Norli på Papirbredden var full av rosende adjektiver når jeg skulle kjøpe den, så da må det jo nesten ta en nærmere titt.

Her er Gyldendals beskrivelse av boka:

Mørkt, romantisk, mystisk og forførende -- internasjonal megabestselger endelig på norsk!

Nora faller viljeløst og absolutt mot bedre vitende for den mystiske Patch – gutten med det hånlige smilet, det gjennomborende blikket og den ubehagelige evnen til å vite hva hun tenker og hvor hun er til enhver tid.

Plutselig befinner hun seg i et kaos av farlige situasjoner og uforklarlige hendelser – den urgamle kampen mellom de udødelige. Patch er en fallen engel som ønsker å bli menneske. For å redde ham og gi ham vingene tilbake, må hun ofre seg selv. Men vil han la henne gjøre det? Nora vet snart ikke hvem hun kan stole på. Hun skjønner at hun må velge: Enten gi opp motstanden og bli hans, eller komme seg så langt unna som bare mulig. Men når sannheten om Patch begynner å gå opp for henne, er det for sent å snu …

•  Fallen engel er en besettende roman som kretser rundt konflikten mellom de udødelige. Becca Fitzpatrick har tatt mytologien om falne engler fra gamle bibelske referanser fram til våre dager. Denne romanen er et must for Twilight-fans i alle aldre!

• Oppfølgeren «Crescendo» kommer i 2012

(http://www.gyldendal.no/Barn-og-ungdom/Boeker-for-ungdom/Fallen-engel)

Jeg har ikke lest så mye at jeg skal begi meg ut på en omtale, men jeg ser allerede hvorfor den sammenlignes med Twilight. Konseptet er ganske så likt. Menneskejente faller for overnaturlig gutt. I Twilight var det en vampyr, i Fallen engel er det, naturlig nok, en engel. Nå har jeg som sagt ikke lest så mye, men jeg har allerede sett noen forskjeller som gleder meg litt. Nora er nok noen hakk mer handlekraftig, sterk og egenrådig enn Bella. Patch, engelen, er jo selvfølgelig også en kjekkas, men beskrives ikke like overstadig og pompøst som Edward. Jeg syntes også det er litt forfriskende at vampyrene er byttet ut med engler. Vampyrer er et gammelt tema, som for mange er forbundet med en del forventninger. Det at Meyer snur opp ned på konseptet vampyrer (som sagt, de glitrer) er nok noe av det noen (les: meg) sliter med å akseptere. Engler er ikke, i hvert fall ikke for meg, forbundet med like mange forventninger. De må gjerne glitre for min del. Ikke at de har gjort det, ennå, men om de hadde gjort det hadde nok ikke ført til et like stort “Hva i all vide verden og himmel og hav” øyeblikk som glitrende vampyrer. Det er også litt ironisk at engelen fremstår som mer “badass” og skummel enn vampyren. Jeg har diskutert Twilight med noen av mine eminente medstudenter, og noe av det vi har snakket om er at Twilight er ganske proppfull av religiøs moral, noe man f. eks ser i synet på sex før ekteskapet og kvinnesyn. Dette har jeg så langt ikke sett noe av i Fallen engel. Snarer tvert i mot, hovedpersonene møtes i forbindelse med et skoleopplegg om forplantningslære og sex. Jeg syntes vel denne delen av ungdomslivet er mer realistisk skildret i Fallen engel enn i Twilight. Ikke misforstå, det er ikke noe dampende heit erotikk i Fallen engel heller (ikke så langt i hvert fall), det er tross alt en ungdomsbok. Men det er tema som ungdommene der både er opptatt av og pinlig berørt av. Spesielt i forbindelse med lærerens utlegg og vinkling av temaet. Alt i alt syntes jeg denne fremstillingen virker mer troverdig.

Kanskje jeg gir en nærmere omtale av boka senere, men det jeg kan si er at jeg så absolutt kan se for meg at de som liker Twilight også kan like Fallen engel.

Ellers har jeg også bestilt noen flere bøker, så i nærmeste fremtid er planen å lese:

• Heksenes hevn av Joseph Delaney
• Percy Jackson av Rick Riordan
• Demonenes by av Cassandra Clare
• Og Dødslekene av Suzanne Collins

Noen som har lest noen av disse? Eller som vet om andre gode bøker?

Bjørn Sortland: 10 ting eg trur eg har tenkt på når det gjeld å skriva for ungar og unge

Arbeidsgruppa har lest og kommentert hva Bjørn Sortland tenker rundt det å skrive for unge. Våre kommentarer er markert i kursiv.


Eg har hittil skrive mest for ungar og ungdom. Eg får ofte spørsmål om dette, sjølv om eg eigentleg ikkje ser så mange forskjellar på å skriva for vaksne og unge. Eg høyrer likevel etter når sterke forfattarar som Jon Fosse problematiserer det å skriva barnelitteratur, særleg fordi han skriv gode barnebøker sjølv. No finn eg ikkje plass til å gå inn på det han eller andre seier om kunstens autonomi osv., men eg vil ha nemnt at det nok er forskjellar, og at eg på ein eller anna måte underbevisst sikkert tar stilling til desse. Eg skriv likevel dei bøkene eg skriv fordi eg har lyst til å skriva akkurat dei. Har eg skrivelyst, så er det det beste teiknet på at eg skriv slik eg skal. Og eg kjenner meg ikkje hemma som forfattar av å skriva for ungar. Gode barne- og ungdomsbokforfattarar som til dømes Astrid Lindgren, Erlend Loe, Rune Belsvik, Annika Thor, Fam Ekman, Mark Twain, Stein Erik Lunde, Roald Dahl, Gunnar Ardelius eller C.S. Lewis inspirerer meg. Lista er lang. Men eg får sjølvsagt like mykje skriveglød av å lesa Ian McEwan, Bibelen, Cormac McCarthy, Jon Fosse, Amos Oz, Marguerite Duras, Graham Greene, J.M. Coetzee. Og kor skal eigentleg Antoine de Saint-Exupéry plasserast? Kort og godt: Det er den sterke litteraturen som gjeld.

Her er ting som eg sjølv av og til har tenkt på når det gjeld skrivinga mi, sjølv om dei ikkje er reglar eller noko, dei ligg der berre ein stad på harddisken. Dei kjem litt hulter til bulter, og eg kunne heilt sikkert ha sagt det annleis. I morgon er eg sikkert ueinig med meg sjølv. Desse listene skriv eg sannsynlegvis berre for å gi ein illusjon av struktur. Men altså:

1. Eg har trong for å skriva ganske forskjellige bøker, og har også forskjellige slags lesarar. Eg har òg trong til å slå fast noko sjølvsagt: Ungar er like forskjellige som vaksne, det finst ikkje ein type litteratur som absolutt alle ungar liker, det er ikkje bestemte «tøyseord», «glade fargar» eller «skumle lydar» som slår an hos alle. Ungar er ikkje forskjellige «målgrupper», men sjølvstendige individ. Men det må seiast: Som vaksne følgjer dei òg ofte den jamne straumen.

Sortland har et godt poeng her. Alle lesere er forskjellige. Barn som vokser. Derfor når han så mange med sin litteratur. Vi tror hans bevissthet på dette gjør han så selgende.

2. Ungar har alltid krav på at forfattaren har tatt skikkeleg stilling til språket. Klisjear, slappe setningar og alt anna som er språkleg upåliteleg, er ein styggedom – om det så berre er ei innleiing i ei peikebok (det vert rett nok sjeldan skrive slike innleiingar). Noko anna er respektlaust overfor lesaren. Mesteparten av tida mi går med til å om igjen og om igjen jobba meg gjennom teksten. Og om igjen ein gong til. Sjølvsagt synest eg aldri at det blir godt nok, men på eitt eller anna tidspunkt må ein berre seia at boka er ferdig og få ho ut. Seier nokon at eg slurvar med språket, må eg gå i skammekroken og tenkja meg om ei god stund.

Den språklige bevisstheten hans gjør at boka appellerer til både unge voksne og yngre mennesker som barn og ungdom. Han undervurderer ikke leserne sine, noe som gjør bøkene “mer seriøse”. Vi synes dette gjør litteraturen hans god.

3. Det finst som oftast nokre ungar/unge i bøkene mine som unge lesarar reint aldersmessig kan identifisera seg med. Det er ein slags regel, trur eg.


Sortland er målrettet mot de leserne han regner med leser de gitte bøkene. Det er fint. Da blir leseren tatt på alvor og identifiserer seg i større grad med boka.

4. Sjølv om det ikkje betyr at eg alltid prøver å halda lesarane på pinebenken, så er eg opptatt av at bøkene mine skal vera spennande. Det er ikkje heilt lett for meg å forklara nøyaktig kva spennande er, men eg kjenner det i kroppen når det er der, det skal alltid vera eit draiv i teksten som gjer at lesaren berre må lesa litt til. Det gjeld jo alle bøker. (Eg liker ikkje ein gong ordet spennande, berre så det er sagt.)

Nerven i bøker er viktig for å holde på leseren. Det trenger ikke være ren spenning, men en viss nerve og sammenheng i boka er viktig for lesegleden og motivasjon for videre lesing.

5. Typiske serie-/sjangerbøker skal ikkje undervurderast, i dag er det mange nyansar. For veldig mange forfattarar vart typiske sjangerbøker inngangsbilletten til litteraturen. Eg las sjølv mange bøker med herlege, glossy framsider og titlar som tok meg med til Zanzibar. Eg har skrive opptil fleire slike bøker sjølv, fordi eg synest det er gøy. Eg prøver å gjera det så godt eg berre kan.

Sortlands argumenter rundt sjangerbøker kan vi stille oss bak. De skal ikke undervurderes. Allikevel synes vi dette med forfatternes inngangsbillett er noe rart. Vi lurer på hvor Sortland vil med dette.

6. Trass i at eg tviler stadig meir på om boka har ein absolutt immunitet, trur eg framleis sterkt på boka som medium, også reint fysisk, tredimensjonalt. Boka må ha rett tyngde, rett papir, eit godt omslag, god design, gode illustrasjonar, leseleg skrift osv. Ho skal vera stolt av utsjånaden sin. Særlig ser eg ulike former for bildebøker som eit knallbra medium. Kanskje er det fordi eg er ein mislukka illustratør, at eg ønskjer bilde i halvparten av bøkene mine. Noko av det mest lystvekkjande eg veit, er å jobba med illustratørar. Dei er gode lesarar, og les ofte ein tekst med ei friskheit som berre barn har. Det er utruleg inspirerande når dei har lese bøkene mine på nytt gjennom illustrasjonane sine. Teksten min blir noko meir, noko som er større.

Vi er enig med Sortland i hans argumenter rundt bøkenes utforming. Vi stusser derimot over hans valg av omslag på “Alle har eit sultent hjerte”. Boka blir særs anonym. Vi tror ikke omslaget tiltaler lesergruppen i nevneverdig grad. Derimot skal tittelen roses.

7. Eg har skrive fleire bøker om kunst. Ungane kan gjennom litteratur få nøklar til vaksenverdas kunst, litteratur, musikk osv. Men ein skal ikkje tvinga dette skjøre på dei gjennom ein krampe-pedagogikk som svekkjer lysta. Eller gjera ting banalt og infantilt. Kven vart eigentleg levande interessert i lyrikk gjennom lyrikk-analysane på vidaregåande? Obligatoriske turar på Munch-museet og andre museum er eit must. Å ha pensum og prøver i kunst-historie er absolutt. Kunst og estetikk er òg fag. Så tvingast må dei, ungane.

Kunsten er flott, det synes også vi. Derimot er vi sterkt uenig i at kunst skal påtvinges elevene. Tvang fører særdeles lite godt med seg. Merkelig motsier Sortland seg selv i dette punktet.

8. Det beste rådet eg har fått når det gjeld å skriva for ungar, er at ein skal vera lojal mot knehøgda. Eg hugsar ikkje kven som sa det til meg, men eg høyrte det like etter at eg debuterte. Ein kan skriva om fødsel og død, forelsking eller kjærleik som går i sund. Men likevel ikkje i eit språk som er kryptisk for dei. Det er forskjell på å vera kryptisk, og å visa dei ei hemmelegheit. Det er ikkje viktig at ungar forstår alt, det er fint å berre kunna sansa noko. Overtydelegheit slår i hel. Det er dølle greier. Det er noko av utfordringa med å skriva for ungar. All sterk kunst og litteratur har i seg ei hemmelegheit.

Flott at han skriver tydelig, men ikke overtydelig. Da kan også vanskelig tem diskuteres. Unger trenger ikke å bli overbeskyttet.

9. Eg skriv om ting som eg sjølv har lyst til å lesa om, og som interesserer meg. Alt anna er bløff. Og det er ikkje lov å lyga om slikt berre fordi ein er lat. Ungar liker ofte det same som vaksne. Dei liker ikkje uinspirerte, idylliserande barnebøker med høg kakao-faktor og parodisk koselege bestefedrar frå ein barndom som eigentleg aldri har eksistert. Heller ikkje det motsette: Bestilte spisevegringsbøker og konstruert problemfokusering er sjeldan gripande. Som forfattar må eg ha kontakt med mitt eige stoff, som det heiter. Det er det einaste, det viktigaste. Då kan ein skriva om godt om både bestefedrar og spisevegring.

Det er lurt å skrive om det man interesserer seg for og har kjennskap til. Da blir litteraturen mer genuin. Ekthetsfølelse er viktig for at litteraturen skal treffe.

10. Ungar er opne for Guds eksistens.

Sortlands påstand om gud er noe uklart for oss. Vi forstår ikke helt hva han mener. Er han særs glad i åpne slutter? Barn er kanskje åpne for guds eksistens, men vi klarer ikke helt å se verdien av dette i litteratur. Det er meget mulig at Sortland er religiøs. Teologen er også en del av litteraturen hans. Teologen har tydeligvis svaret på problemet. Sortland har også bibelen som yndlingsbok. Vi tror ikke gud nødvendigvis behøver å være en del av litteraturen for barn. Derimot er det greit å inkludere religiøse mennesker i litteraturen.