Percy Jackson

Percy Jackson av Rick Riordan

Jeg startet leseprosjektet mitt med Twilight, en serie jeg i utgangspunktet hadde en del fordommer mot. Jeg fikk vel i grunn bekreftet noen av disse fordommene, til tross for at jeg også ser en litterær verdi. Twilight var ikke den eneste serien jeg har hatt fordommer mot. Jeg hadde også noen relativt tjukke fordommer mot serien om Percy Jackson. Jeg tror det kommer av at jeg en gang i tiden klikket meg innom en kanal som sendte filmatiseringen av bok 1, Lyntyven. Filmen imponerte ikke noe særlig, og fordommene så dagens lys. Jeg har snust litt på bøkene nå og da, men iom at coveret på bok 1 er et bilde fra filmen, så har jeg raskt kommet på at filmen ikke var noe å skrive hjem om og satt boka tilbake i hylla. Jeg var derfor bittelitt (les veldig) skeptisk til å gå i gang med lesingen. At man reklamerte med at man kom til å elske disse bøkene om man liker Harry Potter, gjorde det i grunn ikke bedre. Jeg liker Harry Potter veldig godt, og jeg har lest mange bøker som reklamerer på akkurat samme måte. Jeg har ikke elsket noen av dem. Faktisk har jeg mislikt alle disse bøkene dypt og inderlig. I det man klistrer Harry Potter med tjukke bokstaver over coveret på en bok, så skaper man en forventning. Jeg forventer å lese en bok som klarer å begeistre og bevege på samme måte. Når bøkene ikke lever opp til det, så blir jeg bare irritert. Boka blir nesten dårligere ved at den ikke klarer å leve opp til sammenligningen. Lang historie kort, jeg hadde ikke akkurat et nøytralt utgangspunkt når jeg gikk i gang med Percy Jackson.

La oss begynne med hva forlaget sier om første bok, Lyntyven:

Percy Jackson er i ferd med å bli utvist fra skolen – igjen. Men det er ikke hans største problem ... I det siste har nemlig historieboka med mytologiske monstre og greske guder blitt litt vel levende. Og ikke nok med det, han har ertet på seg noen av gudene! Et av Zevs’ våpen har blitt stjålet og nå er Percy hovedmistenkt. 

http://www.schibstedforlag.no/no/Kategorier/Barn-og-unge/Ungdomsboker/Percy-Jackson---Lyntyven1/ 

I korte trekk handler serien om Percy Jackson, som tror han er en relativt vanlig gutt, helt til det viser seg at han er sønnen til havguden Poseidon. Percy kastes inn i en rekke farer og eventyr, i en verden hvor de greske gudene er levende og mytiske helter som Herkules er forbilder. Så, hvordan har det gått med lesingen? Har jeg fått bekreftet fordommene mine?

 I løpet av den siste tiden har jeg lest mange gode bøker. Jeg gleder meg spesielt til å fortsette lesingen av både Dødslekene og Spooks. Men om jeg skal velge en soleklar favoritt, så er det ingen tvil. Jeg kan like godt krype til korset først som sist.. Jeg elsker Percy Jackson! Fordommene mine var både ubegrunnende og feilplassert, dette er knallgode ungdomsbøker! Jeg har lest de to første bøkene, i en serie på 5, på to dager. Jeg storkoser meg, og har allerede begynt å tenke med skrekk og gru på hva jeg skal finne på når jeg har lest alle 5. 

La meg si litt om hvorfor jeg liker disse bøkene så godt. Det handler nemlig ikke bare om min personlige smak, eller hvorfor jeg lar meg begeistre. Det henger også sammen med hvorfor jeg mener at disse bøkene er en gavepakke til en norsklærer, og hvorfor jeg tror disse bøkene passer perfekt inn i et klasserom. For det tror jeg faktisk.

1. Bøkene er godt skrevet. Ikke bare det, de er morsomme! Selv navnet på kapitlene er morsomme. Kapittel 1 i Lyntyven heter f. eks "Jeg forvandler tilfeldigvis mattelæreren min til støv" og kapittel 10 "Jeg ødelegger en helt utmerket buss". Jeg har humret meg gjennom bøkene. De er lettleste, fulle av action og spenning, og, som sagt, morsomme. Her burde det være nok av ting som kan fange oppmerksmheten til en ung leser. For hvem lar seg vel ikke fascinere ved tanke på å forvandle mattelæreren til støv? 
2. Bøkene er lærerike. Jeg føler at jeg er på god vei mot å få svart belte i gresk mytologi. Riordan har laget et univers som bygger på legendene om greske guder og helter. Riordan er selv historielærer, så det er mulig det har hjulpet ham på vei. Han fremstår ihvertfall som sikker og kunnskapsrik, og om du klarer å fullføre bøkene uten å ha lært mye nytt om gresk mytologi.. vel, så kunne du tydeligvis mye om emnet fra før. 
3. Sist, men ikke minst, så må Percy selv nevnes. Dette er nemlig noe av det jeg virkelig liker med disse bøkene, og som i utgangspunktet gjorde meg nysgjerrig nok til at jeg ga dem en sjanse. Percy er, som dere sikkert har skjønt, helten i bøkene. Men Percy er ikke som alle andre helter. Percy har nemlig dysleksi, ADHD, konsetrasjonsvansker og blir kastet ut av den ene skolen etter den andre. Kort sagt, han er det erketypiske "problembarnet". Samtidig er han smart og modig, en vaskeekte helt. Jeg elsker denne koblingen. Jeg mener å ha lest at Riordan selv har en sønn med både ADHD og dysleksi, og at han ønsket å skrive en historie som viste at man kan være en helt, til tross for at man har noen vansker. Jeg syntes det er flott, spesielt med tanke på identifikasjon. Jeg elsker også det faktum at Percy f. eks forteller hvordan han leser ting. Et skilt med "Tante Ems Hagenissemarked" blir f. eks til "Taten mes hangessinemraked". Jeg syntes det er positivt at en figur som Percy, som fremstår som både smart og oppegående på alle mulige måter, gir et lite innblikk i hvordan det føles når bokstavene hopper rundt på sidene. Og, ikke minst, at man ser at disse vanskene ikke på noe vis handler om hvor smart eller flink man er. 

Som dere sikkert skjønner, jeg er hekta. Jeg syntes disse bøkene er suverene. Og for første gang, så er jeg enig i sammenligningen med Harry Potter. Dette er bøker som passer for både gutter og jenter, og jeg tror de kan fungere fra mellomtrinnet og oppover. Dette er bøker som jeg faktisk synes at norsklærere bør kjenne til, så om dere ikke allerede har lest dem, så anbefaler jeg å ta en nærmere titt. En ting er sikkert, jeg kommer til å ha Percy Jackson tilgjengelig i alle klasserom jeg skal tilbringe mer enn et par timer i. Og like sikkert, jeg skal bruke resten av juleferien på å kose meg med resten av serien.

Den siste lærling - Heksenes hevn

Den siste lærling - Heksenes hevn av Joseph Delaney

De gode bøkene ser ut til å komme som perler på en snor om dagen, så julevasken får bare vente. Heksenes hevn er første bok i The Wardstone Chronicles (eller bare Spooks) og kom ut på norsk i år. Med andre ord, nok en god serie som er ny her til lands. 

Forlagets omtale:

I årevis har vokteren beskyttet folk mot spøkelser, gjenferd og hekser. Men tiden hans er i ferd med å renne ut - og vokteren må finne sin etterfølger.

13-årige Thomas Ward er sjuende sønn av en sjuende sønn. Han har helt spesielle evner og ser ting andre ikke kan se. Dermed er hans skjebne bestemt: Han blir vokterens lærling og må ut på farefulle oppdrag for å bekjempe onde krefter. Men er han modig nok?

Det er ingen lett oppgave Thomas har foran seg. Mange av vokterens tidligere lærlinger har mislykkes, flere har måttet bøte med livet. Helt fra begynnelsen av settes Thomas på harde prøver. Han må lære seg å fordrive spøkelser, binde hekser til jorden og la gjenferd finne hvile. Men når han narres til å sette fri den ondeste heksa av dem alle, Mor Malkin, står han overfor en ondskap han ikke engang hadde drømt om fantes.

"Svært fint om å vokse inn i stort ansvar og store oppgaver (...) det var en leseglede for meg, og jeg tror den vil vekke begeistring og heltemot hos unge lesere."

Morten Haugen, Aftenposten

"Nå er jo dette en ungdomsbok. De må være langt røffere enn meg. Jeg var dum nok til å trosse advarselen på coveret om ikke å lese etter mørkets frambrudd, og ble vettskremt."

Cathrine Krøger, Dagbladet

http://www.aschehoug.no/katalog?productId=46622683 

Når jeg var i praksis i 6. klasse hadde klassen hyllebøker som de selv valgte ut. Jeg la merke til at mange av gutta valgte "Horror-bøker" eller spøkelseshistorier av forskjellig slag. Det var nemlig de mest spennende bøkene på biblioteket. For disse gutta, så hadde nok Heksenes hevn vært både julaften, 17. mai og bursdag samtidig. Dette er en slags blanding av fantastisk litteratur og horror. Som damen på ungdomsbokgildet sa, i denne boka er heksene skumle. Ordentlig skumle. Og det er de. Så skumle at de spiser barn. Babyer også. Midt oppi alt dette befinner Tom seg. Han har fått rollen som vokterens lærling, og skal læres opp i kunsten å kontrollere og kjempe mot de onde kreftene. Noe han neppe hadde valgt selv, Tom er relativt mørkredd og jobben som vokter er både ensom og skummel. 

Dette er en bok som burde være glimrende som individuell lesestimulering for selv den mest motvillige leser. Den er lettlest, spennende og til tider relativt skummel. Dette er en bok som kan fungere for både gutter og jenter. Selv om hovedhandlingen dreier seg rundt det overnaturlige, så er det også rom for identifikasjon. Boken handler også om familie, vennskap, roller, forventninger, oppvekst og, ikke minst, å finne seg selv og sin plass i verden. Dette er helt klart en bok jeg kommer til å ha tilgjengelig i klasseommet, for jeg tror, og håper, at den kan vekke interesse hos mange unge lesere. Og, nok en gang, har jeg måttet krype til korset og bestille neste bok i serien. Jeg gleder meg nemlig til å lese videre.

Dødslekene

Dødslekene av Suzanne Collins

Vi befinner oss noen år frem i tiden. I et land som hviler på restene av dagens Nord-Amerika. Etter en opprivende krig er landet delt inn i hovedtaden og maktsetet Capitol, og 12 distrikter. Hver år tvinges en jente og en gutt fra distriktene til å reise til Capitol og være med i Dødslekene. Der skal de kjempe med livet som innsats i en stor utendørsarena. Kampene, som for innbyggerne i Capitol er ren underholdning, sendes på tv. Reglene er enkle, den som overlever vinner. I boka følger vi en jente fra distrikt 12, Katniss, i hennes kamp for å overleve.

Jeg vet at dette er en bok som flere av mine medstudenter har lest og likt. La meg begynne med å si, dere hadde helt rett. Dette er en knallbok. Jeg har hatt seriøse problemer med å legge den fra meg. Noe som er årsaken til at jeg leste den ut i løpet av en dag. Nå tripper jeg bare rundt og venter på fortsettelsen, for dette er en del av en trillogi. Serien, som på engelsk heter The Hunger Games, består også av bøkene Opp i flammer og Fugl Føniks.  Alle tre bøkene foreligger på norsk, og filmen basert på bok en kommer på kino i 2012. Den tror jeg allerede jeg kan si at jeg kan si at jeg kommer til å se.

La meg si det en gang til, dette er en fantastisk god bok. Ikke minst med tanke på lesestimulering. Dette er en bok som nok kan falle i smak hos både gutter og jenter. Det er såpass spennende hele tiden at handlingen drives fremover med stor fart, så her kan nok mange la seg rive med. Boken har også rom for gode litterære samtaler, så det er også en bok jeg kunne ha vurdert å bruke i plenum, ikke bare som inidviduell lesestimulering. Den er velskreven, spennende og lettlest. Konseptet er både skremmende fjernt og realistisk på samme tid. Karakterne i boka er troverdige og historien fungerer godt. Jeg har egentlig ikke så mye mer å si, annet enn at om du er en av de som ikke har lest denne boken, så anbefaler jeg på det varmeste at du gjør det. Nå!

Demonenes by: Skyggejegerne

Jeg håper at julefreden begynner å senke seg, og at alle har tatt en velfortjent juleferie? Det har jeg også, og allikevel kommer det altså et frivillig blogginnlegg midt i den siste julestria. Jeg holde nemlig fortsatt med på å lese fantastisk ungdomslitteratur. For det første, så er det å grave seg ned på sofaen med en god bok kos. For det andre, så vurderer jeg å skrive fordypningsoppgaven om nettopp fantastisk ungdomslitteratur. Og med tanke på sistnevnte, så er bloggen et glimrende sted å notere litt om bøkene jeg leser, for å bearbeide, huske bedre OG tipse dere om gode bøker. :)

Neste bok ut er :

Demonenes by av Cassandra Clare.

Demonenes by er første bok i Skyggejegerserien (på engelsk - Mortal Instruments). På engelsk har det så langt kommet 4 bøker, og minst to til er planlagt, mens den første boken i serien ble utgitt på norsk i år. Her til lands er dette altså en relativt ny serie. 


Forlagets omtale:

Skyggejegerne – Demonenes by er første bok i denne urbane fantasyserien fra New York. Her bys det på en kreativ blanding av spenning, romantikk og humor. 

Clary blir vitne til et mord på ungdomsklubben Pandemonium. Men når hun skal melde fra om drapet er liket borte. Morderne, som kaller seg Skyggejegerne, er usynlige for alle andre enn henne.

Rett etter forsvinner moren til Clary. Hun blir angrepet av en demon og dradd inn i Skyggejegernes verden, hvor den vakre og farlige Jace står i sentrum. Hvorfor blir hun angrepet av demoner? Hvem er egentlig moren hennes? Og hvordan skal hun få henne tilbake? Clary lærer snart om en mystisk og farlig verden hun ikke ante eksisterte.

Serien er solgt til over 30 land og blitt en enorm internasjonal suksess. Bøkene har toppet New York Times bestselgerliste, og bare i USA er de fire første titlene solgt i over fire millioner eksemplarer! Boken har ligget på New York Times’ bestselgerliste i rundt et år.

Forfatteren planlegger totalt seks bøker i serien, og i 2012 kommer også filmen.

http://www.schibstedforlag.no/no/Kategorier/Barn-og-unge/Ungdomsboker/SKYGGEJEGERNE---DEMONENES-BY/

Demonenes by byr på både varulver, vampyrer, demoner, feer, trollmenn, hekser og annen overnaturlig moro, i en urban ramme. Skyggejegerne, mennesker som kjemper mot mørkets krefter med runer og magiske våpen, er de som har jobben med å beskytte menneskene. Dette er den verden Clary plutselig befinner seg midt oppi. La meg begynne med å si at jeg likte denne boken. Jeg likte den faktisk så godt at jeg har bestilt de tre neste, på engelsk, fordi jeg ikke gidder å vente på de norske oversettelsene. Og viktigere enn det, jeg tror dette er en bok som kan falle i smak for unge lesere. Språket er enkelt, uten å bli dårlig eller hakkete, så dette er en bok som både rutinerte og mindre rutinerte lesere kan klare.  Her har man også både spenning og driv, og temaer som ungdom kan identifisere seg med. Om man tar bort det overnaturlige, så finner man også mer verdslige problemstillinger. Clary har en far hun ikke vet noe særlig om, og en mor som kan virke både streng, overbeskyttende og mystisk. En mor som hun etterhvert oppdager at hun vet veldig lite om. Den handler også om oppvekst, identitet, vennskap og forelskelse. Om man skal sammenligne denne serien med Twilight, så er allikevel forelskelsen mindre viktig. Her er det spenningen som står i fokus, forelskelsen er mer krydder mellom linjene. Det gjør at denne boken kanskje ikke er en like utpreget jentebok som Twilight. Humor har den også. Det er nok av pussige beskrivelser og morsomme replikker. Og, best av alt, slutten av boka klarte faktisk å overraske meg stort. Noe som er årsaken til at jeg bestemte meg for å gå over til engelsk, jeg vil vite hva som skjer videre. Det er et godt tegn i mine øyne.  Jeg ble også veldig glad når jeg så at bøkene skal filmatiseres, for jeg har underveis tatt meg selv i å tenke at jeg håper det blir en film. For dette er en spennende historie.

Jeg tror dette kan være en god bok for individuell lesestimulering for elever som liker spennende bøker og fantastisk litteratur. Jeg tror kanskje jenter er den viktigste målgruppa, men dette er nok en bok som også gutta kan like. Aldersmessig er den plassert fra 12 til 16 år, noe jeg tror passer ganske godt.


Neste bok i leseprosjektet nå er Dødslekene av Suzanne Collins. Jeg har lest litt, og så  langt syntes jeg den virker veldig bra. Så det er mye mulig det dukker opp en omtale av den også etterhvert.

Sakprosa i skolen

Sakprosa er et begrep som kanskje gi assosiasjoner til noe støvete, tørt og forferdelig kjedelig. Det trenger det så absolutt ikke å være! Sakprosa er langt mer enn togtabeller og drøvtygde akademiske tekster. To av mine favoritter innen sakprosaen er Are Kalvø og Jens Bjørneboe. Are Kalvø er vel kjent for de fleste. Han skriver ikke bare gode og morsomme kåseri, han er også flink til å ta opp forskjellige og aktuelle tema. Hjemmesiden hans er vel verdt et bokmerke og sporadiske besøk. Jens Bjørneboe er noe eldre, og kanskje litt mer ukjent for mange av dagens unge. Essayene hans har allikevel ikke gått ut på dato. Uten at jeg nødvendigvis anbefaler å bruke akkurat det essayet i undervisning i grunnskolen, så utfordrer jeg dere til å finne en klasse som ikke både ler og til og med rødmer av de sarakastiske og overdrevent skarpe beskrivelsene i Til ungdommen. Om man skal kåre en norsk konge av sarkasme, ironi og slagkraftighet, så er mitt stalltips Jens Bjørneboe. Han behersker også sjangeren essay særdeles godt. Et ekstra pluss mtp undervisning er det faktum at Bjørneboe selv var lærer, og svært opptatt av skolen. Både romanen Jonas og essayet Den gode elev er aktuelle den dag i dag.

Akkurat som i arbeidet med skjønnlitteratur, så tror jeg at også sakprosaen krever at man som lærer anstrenger seg for å finne et rikt og mangfoldig utvalg av gode tekster. Dette kan illustrere bredden i sjangeren, og gi et bilde av mulighetene og rikdommen som finnes. I tillegg er det slik at nettopp sakprosaen inneholder sjangere som elevene selv skal beherske og skrive. Sjansen for at de får i oppgave å skrive essay, kåseri og/eller artikkel på eksamen i 10. klasse er vel ikke akkurat minimal. Jeg tror at arbeid med gode tekster kan gi et godt læringsutbytte i forhold til egen skriving. Å jobbe med sjangertrekk og vite hva en tekst av en bestemt type skal inneholde er en ting. Men jeg tror at det er viktig at man i tillegg illustrerer disse sjangertrekkene med gode tekster som benytter seg av disse. Det kan gi elevene ideer til hvordan de selv skal skrive, hvordan de forskjellige sjangertrekkene settes sammen til en helhet og hva de forskjellige virkemidlene gjør med en tekst. Mange av de gode sakprosatekstene har også det potensialet at de kan skape grunnlag for gode diskusjoner i klassen, både om tema og selve teksten. Og det i seg selv burde vel være en god grunn til å legge litt innsats i å finne frem til de gode og varierte tekstene?


- Posted using BlogPress from my iPad

Belære, behage og bevege

Retorikk ser ut til å være et tema som er forbundet med en viss skepsis. Det kan man se av utsagn som f. eks "Han er retorisk god, men..". Noe av årsaken til dette ligger kanskje i retorikkens mål om å overbevise. Det ser ut til at mange kanskje har en oppfatning om at denne overbevisningen egentlig er en sleip form for manipulasjon, og at fagre ord og løfter skjuler et mangelfullt eller tvilsomt innhold. Man kan rett og slett forføres og ledes ut på ville veier av god retorikk og en dyktig taler. Eller er det egentlig slik?

Jeg syntes retorikk er et spennende tema. Det er også langt mer enn sleipe lurendreiere som forsøker å selge sand til en beduin. Retorikk er et verktøy, som kan gjøre oss flinkere til både å skrive og tale, samt analysere andres taler og tekster. For elevene tror jeg retorikken kan være et nyttig verktøy både for å finne struktur, og for å argumentere på en god måte. Det kan være lærerikt å se hvordan f. eks logos, ethos, pathos og kairos påvirker en tale eller en tekst. Hva om f. eks brudgommens tale til bruden på den store dagen er fullstendig dominert av logos? Eller politikernes presentasjon av statsbudsjettet av pathos? Å la elevene jobbe med slike øvelser er både morsomt og lærerikt. Vi får en forståelse av hvordan de forskjellige elementene fungerer, hvordan de kan brukes og hvor latterlig utfallet blir om de brukes feil. Dette er lærdom man kan ta med seg i eget arbeid, men det kan også virke bevisstgjørende i forhold til hvordan vi oppfatter ting rundt oss, som f. eks taler og reklame. Hvordan bruker reklamen retorikken? Lurendreieren som forsøker å selge sand til beduinen, bruker han mest logos eller pathos? Og hvorfor har han valgt det? Hva med politikerens tale? Hvordan bruker han retorikk for å overbevise oss? Hvordan påvirker disse valgene hans ethos?

Jeg vil påstå at retorikk på ingen måte er et utspekulert fenomen som har til hensikt å manipulere og maskere et tvilsomt innhold. Det KAN brukes slikt, men det kan også brukes til strukturere og fremheve slik at budskap og innhold kommer best mulig frem. Og nettopp frykten for den sleipe retorikeren og hans evner til å villede og forføre er i seg selv et argument for å undervise i retorikk. For hvilken måte er vel bedre å avsløre ham på, enn å bruke hans eget "våpen" mot ham?


- Posted using BlogPress from my iPad