Twilight - igjen..

For et par dager siden leste jeg ferdig den første boka i Twilight serien og i dag så jeg den første filmen. Jeg har derfor lyst til å komme med et nytt innlegg om denne serien. I forrige innlegg skrev jeg om mitt førsteinntrykk, i dette innlegget har jeg lyst til å fokusere på trekk ved bøkene, samt hva jeg tror er grunnen til den store suksessen til bøkene. Inntrykket mitt er fortsatt det samme som i første innlegg, bøkene er ok, men ingen litterær åpenbaring eller mesterverk. Jeg står også for at dette ikke er bøker jeg ville ha brukt i undervisning. Dette henger sammen med hva jeg tror er bakgrunnen for suksessen til bøkene, så det vil jeg komme nærmere inn på. Agnete skrev i en kommentar på forrige innlegg at hun er enig i at bøkene kanskje ikke egner seg best for undervisning, men at de kan være fine til individuell lesing. Det er jeg helt enig i. Om målet er å få ungdom til å lese, så må man finne bøker ungdom vil lese. Og jeg tror helt klart at dette er bøker mange ungdommer vil like. Derfor mener jeg også at det er viktig for meg, og alle dere andre, å kjenne litt til bøkene. Jeg vil også understreke at dette innlegget er basert utelukkende på min synsing og forståelse, derfor vil det neppe bli noen henvisninger.

Munchs Vampyr

Vampyrer er et eldgammelt tema. Myten om vampyrer ser ut til å ha fascinert mennesket i flere hundre år. Fra historiene om Vlad Tepes, til kunst, litteratur og film. Bram Stokers Dracula kom ut allerede i 1897 og også filmindustrien hadde vampyrer som tema allerede i sin spede barndom. En av mine favorittserier som barn (8-9 år) var Den vesle vampyren av Angela Sommer-Bodenburg og jeg har allerede nevnt Anne Rice og hennes vampyr serie. Hvordan de fremstilles varierer også veldig, fra erotiske, sensuelle vesener til blodtørstige monster. Vampyrer er en del av popkulturen og har vært det lenge. Allikevel ser det ut til at vampyrene har fått en ny opptur med Twilight serien og denne gangen er det unge lesere som ser ut til å utgjøre den mest trofaste og iherdige fanskaren. Hva kan det komme av?

La oss se litt nærmere på tematikken i boka. Hovedpersonen i boka er 17 år gamle Bella Swan. Det er hun som er boka forteller og vi ser historien gjennom hennes øyne. Bella er ikke en perfekt superhelt, hun er på mange måter en ganske ordinær jente. Hun går på skolen og må forholde seg til foreldre. En nevrotisk mor og en far hun ikke har et veldig nært forhold til. Foreldrene er skilt. Bella er klønete, hun har store problemer med å holde seg på beina, hun er en katastrofe i gym, kan ikke danse og er ikke verdens mest selvsikre. Hun er søt, men ingen modell. Og i likhet med mange andre ungdommer er hun svært nervøs når hun skal begynne på en ny skole. Bella er med andre ord ei jente veldig mange unge lesere kan identifisere seg med.  Det spesielle med Bella ligger ikke kanskje ikke så mye i henne selv, som i hvem som anser henne som spesiell.

Når Bella begynner på den nye skolen oppdager hun ganske tidlig Edward Cullen og hans gjeng av vakre adoptivsøsken. Edward er en kjekkas. Dette bankes inn klart og tydelig gjennom hele boka. Han er vakker, en ung Adonis, pen som en modell, han lukter fantastisk, kler seg pent og regelrett blender Bella med sin “hotness”. Han, og hans søsken, står også utenfor fellesskapet på skolen. De holder for seg selv, tar seg sjeldent tid til å omgås de andre og har aldri vist noen interesse for noen av skolens jenter. De 4 andre adpotivsøskene har til og med dannet par med hverandre. Søskenflokken fremstår altså som en vakker, overmenneskelig og totalt uoppnåelig tilstedeværelse på skolen. Helt til Edward møter Bella. Etter litt om og men finner de ganske raskt ut at de elsker hverandre dypt og inderlig, en kjærlighet av de helt store, altoppslukende dimensjoner.

Twilight handler om vampyrer, men i mine øyne er ikke det bokens egentlige tema. Som jeg allerede har vært inne på, vampyrer har blitt fremstilt på forskjellige måter opp gjennom årene. Meyer har bokstavelig talt kuttet hoggtennene av sine vampyrer. Vampyrene fremstår først og fremst som overmennesker. De er raske, sterke, vakre (dette er som sagt et poeng som bankes inn høyt og tydelig), Edward kan lese tanker, søsteren Alice kan se fremtiden og broren Jasper kan bruke sine krefter til å kontrollere stemningen i et rom. Familien Cullen har kuttet ut menneskeblod til fordel for en diett bestående av dyreblod og faren jobber til og med som lege for å redde liv. Om de utsettes for sollys brenner de ikke opp som mer klassiske vampyrer, men GLITRER, som de har små diamanter på huden. Edward sliter gjennom hele boken med at han ikke vil være et monster og sine samvittighetskvaler rundt Bella. Han klarer ikke å holde seg unna, men vil ikke utsette henne for fare. Vampyrene vi møter i Meyers verden er altså en blankpolert og finslipt utgave av den gamle myten.  Det skumle er på mange måter kuttet ut. I den første boken bortføres til slutt Bella av en mer klassisk, slem vampyr. Her stiger spenningsnivået noe, men det blir allikevel tydelig at det mer blodtørstige elementet er borte. I scenen hvor Edward og Cullen-klanen kommer til Bellas unnsetning er nemlig scenen hvor de tar og dreper den slemme vampyren mer eller mindre borte. Vi skjønner at det skjer, men det er underdrevet. Bella sliter med å holde seg ved bevissthet og detaljene i scenen, hva som faktisk skjer med den onde vampyren, forsvinner med hennes bevissthet. En scene som en forfatter som f. eks Anne Rice sannsynligvis ville ha beskrevet detaljert med stor glede. I filmen har man prøvd å gjøre det litt mer skummelt, f. eks ved at man i motsetning til i boka, lar gjengen til den slemme vampyren drepe noen tilfeldige mennesker i nærområdet. I boka er det bare Bella som nesten ender opp på menyen.

Lestat, i Stuart Townsend skikkelse,
fra filmatiseringen av
Queen of the damned.

Jeg mener som sagt at temaet i denne boken ikke er vampyrer i seg selv, til det er vampyrene for romantiserte, fantastiske og overmenneskelige. De er rett og slett stuerene. Og kanskje er nettopp det noe av det som tiltrekker unge lesere? For å trekke noen paralleller til Anne Rice, igjen, og en av mine favoritter i hennes bøker, vampyren Lestat. Lestat er en djevel i ordets sanne betydning. Han er arrogant, leken og livsfarlig. Erotisk sett kan han gå på det meste, mann, kvinne, menneske, vampyr eller noe annet. Men det er ikke en dyp kjærlighet, det er drifter og den utvalgte kan like gjerne havne på menyen senere. Han kan også vise frem sympatiske sider, men han er såpass uberegnelig og ustabil at man neppe gjør lurt i å snu ryggen til ham. Han leker seg gjennom århundrene og fyller dagene med alt fra regelrette blodbad til en tilværelse som rockestjerne i et århundre som tror hele vampyr-greia er et image. I Anne Rice sine bøker er det også vampyren som har fortellerstemmen. I den første boka beskrives Lestat av en annen vampyr, en han selv har skapt. I de to neste bøkene er det Lestat selv som tar føringen og forteller historien fra sin synsvinkel. I den første boka hater man ham, i de to neste elsker man ham. Han boltrer seg over sidene og har et svært filosofisk og lekent forhold til hva han er. I motsetning til Edward som ikke vil være et monster, så vil Lestat sees, tilbes, elskes og hylles. Lestat har de fleste styrkene til Meyers vampyrer, kanskje til og med flere. Men han mangler samvittigheten, det menneskelige, som er så utpreget hos Edward. Og her tror jeg vi finner noe av det som gjør at unge lesere tiltrekkes til Meyers vampyrer. Jeg tror (nok en gang, min synsing) at vampyrer a la Lestat kan bli for hard kost for mange av de unge leserne. Meyers vampyrer er trygge, de er som perfekte mennesker, utstyrt med samvittighet og styrke til å kontrollere sine mørke drifter. Rice sine vampyrer, spesielt Lestat, tvinger oss i større grad til å ta innover oss en ondskap, en fornemmelse av egen dødelighet og at livet tross alt er en midlertidig tilstand. Lestat lar seg ikke hefte ved detaljer som den store kjærligheten, han tar det han vil ha og det ser ikke ut til å være noen grenser for hva det kan være. Jeg tror at mens Meyers vampyrer virker tiltrekkende på mange unge lesere, så vil Rice sine (og mer tradisjonelle vampyrer) virke skremmende. Ville Twilight ha vært en like stor suksess om Edward like gjerne lå med gutter som jenter, sjarmert seg gjennom det meste av skolen og spist flere av dem til lunsj? I think not. Vil en ung romantiker elske en vakker, samvittighetsfull kjekkas, eller, unnskyld språket, overhøvelse av en samvittighetsløs sjarmør som like gjerne kan ende opp med å spise deg til lunsj?

Nå har jeg skrevet flere ganger at jeg ikke syntes bøkene handler om vampyrer, uten å si noe om hva jeg tror de faktisk handler om. Det er kanskje på tide å si noe om? Vi har jo lært at vi skal skrive om det som er, ikke det som ikke er. Så, jeg mener at dette først og fremst er kjærlighetsbøker. Det er romantikk og stormende kjærlighet og forelskelse. Edward er vampyr, men kunne like gjerne ha vært kjærlighetsbarnet til Superman og Wonderwoman. Kjærligheten, og det unike ved ham, er fokuset. Ikke det mørke og ondskapen. Nå er vi også inne på det som gjør at jeg tror bøkene har blitt en så stor suksess. Bella er, som jeg har vært inne på, ei jente som mange unge lesere kan identifisere seg med. Hun blir utvalgt, spesiell, i det hun tiltrekker seg den unike, superkjekke og overjordiske vampyren. Han, som ikke har sett på andre, velger henne. Han elsker henne, dypt og inderlig, passer på henne, redder henne og setter henne over alt annet. Han bryter sine egne regler for å være sammen med henne. Hele skolen er i sjokk over å se dem sammen. Hun får ikke bare den kjekkeste gutten på skolen, han er langt mer. En udødelig, vakker og samvittighetsfull vampyr. Hvor mye de elsker hverandre dundres inn like heftig som hvor vakker han er. De elsker hverandre, en replikk som gjerne følges opp med noe slikt som “Jeg vet det”, han klarer ikke å holde seg unna, de er hverandres liv, han er alltid der når hun trenger ham, han lover å være der så lenge hun trenger ham (les for alltid) og kjærligheten mellom dem er enorm og sterk. Edward har vært alene i 90+ år. Han har aldri funnet en han vil være sammen med, før han møter Bella. Kan noen si VÅT DRØM FOR TENÅRINGSJENTER? Den vanlige jenta, som like gjerne kunne ha vært en hvilken som helst jente, blir utvalgt. Hun får den kjekkeste av de kjekke, den uoppnåelige vampyren. Han ser noe i henne som er mer spesielt enn noen andre. Hun er utvalgt og det de har sammen er en kjærlighet og romantikk som kan gå Romeo og Julie i næringen. Også er han som sagt kjekk. Nevnte jeg kjekk? Alt dette pakkes inn i en verden av mer eller mindre harmløs overjordisk spenning og vampyrer som er mer perfekte enn noe menneske kan drømme om å bli. Legg til spenning i form av en og annen ond vampyr, nær døden opplevelser for Bella og en og annen som forsøker å stikke kjepper i hjula for den stormende kjærligheten, så har du suksessen som er Twilight.

Jeg tror altså mye av årsaken til den enorme suksessen er at den har tatt en kjent myte, blankpolert den, lagt til bøttevis av romantikk og paret den med mange tenåringsjenters store drøm. Å være den eneste ene for drømmeprinsen over alle drømmeprinser. Utvalgt. Spesiell. Å bli sett og elsket for den man er. Men her er vi også inne på noe av årsaken til at jeg ikke ville ha brukt boken i undervisning. Noe av årsaken er nemlig så enkel som at mens dette er en skattekiste for mange pubertale jenter, hva er den for gutta? Vil gutta lese side opp og side den om den Adonis kjekke vampyren? Vil de sitre av spenning over forelskelsen? Få hjertestopp av det første kysset? Jeg har besøk av min 18 år gamle lillebror og bestemte meg for å gjennomføre et forsøk. Jeg klarte å overtale ham til å se filmen sammen med meg. Han fikk rett og slett angstnevroser. Ikke bare ble den heavy romantikken altfor klissete for ham, når vampyrene begynte å glitre var det rett og slett nok. Han ble altfor opphengt i det han oppfattet som latterlig, som glitrende vampyrer som spiller baseball, og ikke engang et par stakkarer drept av slemme vampyrer kunne veie opp alt klisseriet. I dette øyeblikk sitter han og ser på filmatiseringen av Anne Rices Queen of the damned for, jeg siterer, “å renske hjernen for femi, glitrende vampyrer og få inn noen ordentlige vampyrer”.  Det finnes helt sikkert jenter som ikke liker Twilight og gutter som liker det. Jeg anser dette allikevel for å være ganske utpreget jentelitteratur, av den typen som nok kan gi mange gutter åndenød. Det diskvalifiserer boka i undervisningssammenheng for min del. Skal jeg bruke en bok i undervisning, så må den ha potensiale til å kunne appellere til både gutter og jenter. Om målet er å få elevene til å lese, så vil jeg ikke bruke bøker som jeg mistenker at kan gi “halve klassen” lesevegring. Nå skal det også sies at jeg syntes ikke bøkene i seg selv har det helt store potensialet når det gjelder undervisningen. Jeg syntes som sagt bøkene er ok (jeg er allerede i gang med nummer 2), men handlingsmessig er de strengt tatt ganske klisjefylte. Jeg ser ikke noe stort potensiale mtp innholdet, verken til litterære samtaler eller undervisning om mer generell litteratur. Jeg syntes heller ikke bøkene er skrevet veldig bra. Ok, men jeg syntes ikke Meyer er en enormt skriveteknisk talent. Anne Rice har et bedre språk, dypere figurer som gjennomgår større forandringer, en mer leken bruk av ord og spennende bruk av synsvinkel. Jeg ville ikke ha brukt Rice heller, bare for å ha sagt det, det blir nok litt mye av det gode for teens og tweens, men jeg syntes det er interessant å se på forskjellene i skrivingen. Meyer har vært flink til å knekke koden og lage en historie som mange liker, men mtp hvordan hun skriver, så finnes det mange, langt bedre forfattere.

Nå ble dette fryktelig negativt, igjen. Det er fortsatt ikke meningen. Bøkene er som sagt helt greie, også for en voksen leser, og det er ingen tvil om at de fascinerer mange unge lesere. Jeg vil derfor, som Agnete skriver, helt klart å ha bøkene tilgjengelige i bokkassa eller klasserommet. Jeg har ingen betenkeligheter med om vi f. eks skulle ha jobbet med adaptasjon, tillate de som ønsker det å velge Twilight. Målet er som sagt å finne litteratur som ungdom VIL lese og dette er bøker som vil gjøre det for mange. Jeg står derfor også inne for påstanden om at dette er bøker en norsklærer bør kjenne til. Akkurat som andre populære barne- og ungdomsbøker, som f. eks Harry Potter (som jeg personlig liker mye bedre enn Twilight). Skal man først være oppdatert på barne- og ungdomslitteratur, så bør man også vite litt om de bøkene som virkelig er populære blant barn og ungdom.

(Fy fanden dette ble langt! De av dere som har lest hele fortjener en gullstjerne!)

Skjønnlitteratur - Motsetningenes filosofi

Maria har allerede vært så sporty at hun har tatt utfordringen min og skrevet et innlegg om barn- og ungdomslitteratur (innlegget kan leses her), så mens jeg venter på flere gode tips har jeg lyst til å komme med en bok til. Jeg glemte rett og slett å ta den med i forrige innlegg.

Motsetningenes filosofi. Større tanker for små hoder. 
Forfatter/Illustratør: Oscar Brenifier og Jacques Desprès.
Utgitt: Cappelen Damm 2009.
Trinn boken passer til: forlaget anbefaler boken fra 6 til 13 år, så det kan nok passe til hele barneskolen.

Forlagets omtale:[1]

 

" Hvordan skulle vi forestille oss kulde uten å sette det opp mot varme?

Uendeligheten uten å sette den opp mot det endelige?
Høyt uten lavt? Mørkt uten lyst?
Oss selv uten de andre?

Uten motsetninger kan man ikke tenke.

Motsetninger lærer vi å kjenne fra vi er ganske små. Det er disse store, universelle motstykkene som danner strukturen i måten vi tenker på. Det er de som gjør det mulig å tenke.

 En bok til å gruble over, en bok til å tenke videre fra, en makeløs bok.".

______________________________
[1] http://www.cappelendamm.no/main/katalog.aspx?f=5&isbn=9788202295547 , hentet ut 19.09.11

Dette er rett og slett en vakker billedbok! Temaet i boken kommer ganske tydelig frem i tittelen, motsetninger og filosofi. Boken tar tak i begreper, som f. eks enhet og sette det opp ot en motsetning, i dette tilfellet mangfoldet. Begrepene forklares på en god måte og utover i boken stilles det også filosofiske spørsmål. For å ta et eksempel ved hjelp av to utvalgte begreper.

"Frihet er muligheten til å velge selv hva man mener, hva man gjør, hva man liker å gjøre, hvor man går, hvordan man oppfører seg..

Nødvendighet er det man ikke kan velge. Det er det som tvinger seg på oss og setter grenser for hva vi kan gjøre. Det er det vi må bøye oss for.

Kan friheten eksistere uten å ta hensyn til nødvendigheten?".  (Brenifier og Despres 2009: 26, 27, 28)

Boken er spekket av vakre, fargerike og søte illustrasjoner som er med på å understreke poenget i det som skrives. Det jeg liker med boken er at den tar tak i abstrakte begreper, som f. eks tid og evighet, kropp og sjel og påstander som er objektive og subjektive. Disse begrepene settes opp mot hverandre og forklares på en måte som gjør at selv de minste kan få et inntrykk av hva disse begrepene betyr. Det flotte ligger allikevel ikke i forklaringen av begreper, men i at boken hele veien oppfordrer til å tenke og filosofere. Det er ingen klare fasitsvar på disse spørsmålene. Treningen ligger i å gjøre seg noen tanker og forsøke å uttrykke dem på en god måte. Dette er en bok som formelig ber om litterære samtaler og filosofering. Og akkurat dette med muligheten til å trene på å filosofere tror jeg i viktig.
 I Grunnleggende ferdigheter i alle fag tar Beate Børresen for seg nettopp filosofiens plass i skolen. Hun skriver

"Det viser seg nemlig at mennesker er bedre rustet til å utvikle og bruke sine grunnleggende ferdigheter, som evnen til å lese, skrive og regne, hvis de i tillegg har utviklet visse overordnede ferdigheter, som evnen til å integrere informasjon hentet fra ulike hold og evnen til å ressonere på egen hånd. Dette er relevant for filosofi som metode i skolen fordi de overordnede ferdighetene som omtales i utviklingspsykologisk forskning, er ferdigheter barn kan utvikle gjennom filsosofi som metode i undervisningen (s.st., s, 5)." (Traavik, Hallås og Ørvig 2009: 51).

 Filososi er altså ikke et eget fag eller et ord som er nevnt ofte i Kunnskapsløftet, derimot er det en praksis som kan være med på å stimulere og utvikle elevenes ferdigheter. En ting som er nevnt i Kunnskapsløftet er muntlighet, noe som også er svært aktuelt i norskfaget. Børresen argumenterer videre i samme artikkel for at filsofiske samtaler kan være med på å øke elevenes muntlige ferdigheter, f. eks deres evne til å lytte, forstå, snakke klart og vurdere (ibid). Med tanke på muntlighet skal jo ikke elevene "bare" kunne snakke i timen, de skal også utvikle evner som gjør at de kan føre strukturerte samtaler.

Nå skal ikke jeg spore helt av, dette innlegget skal jo handle om boken Motsetningenes filosofi. Grunnen til at jeg nevner dette med filosofi er at dette henger sammen med hvordan boken kan brukes. Jeg tror nemlig at boken kan være en fin inngangsport til filosofi. Hva med å f. eks dele opp klassen i grupper, gi dem hvert sitt begrepspar med spørsmål og la dem filosofere rundt både betydningen og spørsmålet? Dette kan være en fin måte å bruke filosofi til å få i gang både en litterær samtale, forståelse av begreper og trening på muntlighet. Det at boken forklarer vanskelige og abstrakte fenomener på en så god og enkel måte gjør at dette er noe man kan klare å få til ganske tidlig. Dette er altså en bok med muligheter og den flotte innpakningen i form av flotte illustrasjoner gjør den også attraktiv å jobbe med. Dette er helt klart en bok jeg anbefaler på det varmeste.

Litteratur:

Brenifier og Despres 2009. Motseningenes filosofi. Store tanker for små hoder. Cappelen Damm.

Traavik, Hallås og Ørvig (red.) 2009. Grunnleggende ferdigheter i alle fag. Universitetsforlaget. Oslo.

 http://www.cappelendamm.no/main/katalog.aspx?f=5&isbn=9788202295547 , hentet ut 19.09.11

Twilight-serien

Årets praksis foregår som kjent på ungdomstrinnet. I den sammenhengen har jeg blitt inspirert til å utfordre meg selv og mine fordommer. Jeg har nemlig hatt sterke fordommer mot hele Twilight hysteriet og har anstrengt meg ganske godt for å styre langt unna både filmene og bøkene. Men, nå er det jo en gang slik at jeg mener at noe av det viktigste for en norsklærer først og fremst er å få barn og ungdom til å lese, ikke diktere hva de skal lese i alle sammenhenger. Leseferdigheter og forholdet til lesing henger som kjent sammen, så for meg er det et poeng å finne frem til litteratur som gjør at barn og unge får lyst til å lese. Med det i bakhodet har jeg besluttet at jeg, til tross for mine fordommer, burde vite litt om fenomenet som får teens og tweens over hele verden til å bedrive kollektiv dånepimpen. Ikke at jeg nødvendigvis skal bruke det i undervisning, men som kommende norsklærer føler jeg at jeg burde være oppdatert på en såpass populær serie. Siden ukens tema har vært adaptasjon føltes det spesielt aktuelt, iom at bøkene som kjent er filmatisert.

Så, hvordan har "prosjekt utfordre inngrodde fordommer" gått? Vel, jeg nærmer meg slutten på første bok, som på norsk bærer tittelen "Evighetens kyss". Jeg har så langt ikke hatt det helt store behovet for å kaste den ut av vinduet eller starte et bokbål i hagen. Noe som vel var scenarioet jeg hadde sett for meg på forhånd. Men, jeg elsker den ikke heller. Jeg kan forstå hva som gjør serien populær blant ungdom. Den har jo romantikk, spenning, kjekke, mystiske vampyrer og hovedpersoner som selv er i tenårene (pluss 100 år for noen av dem). Allikevel sitter jeg igjen med en følelse av.... baaah!

Nå skal det sies at jeg kanskje ikke er objektiv. Jeg hadde også en periode i ungdommen hvor jeg slukte en vampyr-serie. Serien var Anne Rice sin kjente serie, som bla ble filmatisert i filmen "En vampyrs bekjennelser" med Tom Cruise og Brad Pitt. Jeg elsket de tre første bøkene og leste de uttallige ganger. Samtidig som jeg har lest Twilight har jeg altså ruslet nedover Memory Lane. Jeg har ikke helt klart å sette fingeren på hva det er med Twilight som hindrer meg i å bli begeistret. Er det fordommene som styrer? Har jeg bestemt meg på forhånd for at de er dårlige? Har jeg rett og slett blitt for gammel til å la meg begeistre av vampyrer? Det hele endte med at jeg gravde frem noen av de gamle Anne Rice bøkene mine. Etter å ha bladd litt i dem begynte jeg å finne ut hvor "problemet" lå. Det er ikke konseptet eller handlingen, det er skrivingen til Stephenie Meyer. Anne Rice skriver bedre, språket er bedre og figurene og handlingen mer kompleks. Noe av det som gjorde at jeg ble hektet på Rice var f.eks spennende lek med synsvinkel. Det er forskjellige hovedpersoner i bøkene, noe som gjør at man kan hate en figur i en bok og elske samme figur i neste. Som leser blir man påvirket av den subjektive fortellerens opplevelse. Problemet mitt med Twilight ble tydelig etter å ha blitt sammenlignet med Rice, jeg syntes rett og slett Meyer skriver... platt? Jeg syntes også at handlingen til tider er overfladisk og innholdet noe.. pussig? Som en gammel leser av vampyr-bøker har jeg noen forventninger når jeg begynner på den type litteratur. At vampyrene lyser som en discokule i sollys, mangler hoggtenner og drikker grizzlybjørner er ikke blant dem. Seriøst, glitrende vampyrer? Hva er det?

Nå ble dette ganske negativt. Jeg ser det. Det er ikke helt meningen, for som sagt, jeg hater ikke bøkene. Boka er helt ok (og etter å ha irritert meg gjennom "Barabara" var det en regelrett opptur.;)), men jeg er som sagt ikke begeistret og åndeløs av spenning heller. Jeg skal lese resten av boka og kanskje til og med resten av serien. Og i et forsøk på å finne frem til halvparten av det engasjementet vår kjære foreleser, Kari Anne, har for adaptasjon, så har jeg til og med bestilt filmen for å sammenligne. ;) Jeg tar mitt ansvar som kommende oppdatert norsklærer på alvor ja! Men jeg er ikke en glødende fan av serien, så jeg tror neppe det er bøker jeg kommer til å bruke i undervisning. Ikke minst fordi jeg syntes bøkene er ganske så "jentete", jeg tror ikke dette er bøkene som får gutta til å ville lese. De er sånn ca 19 hakk for klissete og litt vel fokusert på "den vanvittig kjekke" vampyren til at jeg tror gutta vil få noe særlig mer enn brekninger og lesevegring.

Så, avslutningsvis har jeg noen spørsmål. Har noen av dere lest Twilight? Hva syntes dere? Er det noe dere ville brukt i undervisning? Hvorfor/hvorfor ikke?


- Posted using BlogPress from my iPad

Tag: skjønnlitteratur i undervisning

Selv om jeg fortsatt er skeptisk til deler av opplegget rundt bloggen, så velger jeg å ha et åpent sinn til det er endelig avklart hvordan det blir. Jeg tenkte derfor jeg skulle benytte anledningen til å starte en runde med tag.:)

For de av dere som ikke kjenner til dette fenomenet fra bloggingens verden, så er dette en kort forklaring. Tag fungerer som en utfordring. Jeg, eller noen andre, starter et innlegg som det kan være interessant å høre flere svar på. Jeg svarer på spørsmålet eller problemstillingen og sender spørsmålet videre til noen navngitte bloggere. Om de tar utfordringen, så svarer de ved å lage et innlegg på sin blogg med deres svar på spørsmålet, før de sender utfordringen videre til andre navngitte bloggere. Dette er altså en morsom og enkel måte å flere svar på interessante spørsmål. Det kan kanskje også være drahjelp for de som sliter litt med å komme i gang? Det er egentlig bare fantasien som setter grenser for hva man kan lage en tag av.

Jeg syntes noe av det det mest spennende å jobbe med i norskfaget, så jeg syntes det hadde vært morsomt med anbefalninger av bøker som egner seg. Så, her kommer mitt spørsmål/utfordring:

- Kan du anbefale skjønnlitterære bøker som egner seg godt til bruk i skolen?

Det er flott om det er bøker både til barne- og ungdomstrinnet. Si gjerne noe om hvilken alder du tror boka passer til, hva som gjør den fin å jobbe med, tips til opplegg og annet du kan komme på. :)

Jonas Hassen Khemiri

Et øye rødt
Forfatter: Jonas Hassen Khemiri
Utgitt: i Sverige i 2003, norsk versjon utgitt av Gyldendal forlag i 2005.
Trinn: ungdomstrinnet, kanskje helst slutten av ungdomstrinnet.

Handlingen i korte trekk: Et øye rødt handler om Halim som er en ung gutt som bor i Sverige med marokkanske foreldre. Noen av temaene i boken er identitet og flerkultur. Halim og faren opplever en krise når moren dør. I tiden etter morens død takler faren sorgen ved å gå inn for at han og Halim skal bli så svenske som overhodet mulig. Når skolen i tillegg bestemmer seg for å fjerne tilbudet om undervisning i arabiske, så gjør Halim opprør. Han lager en arabisk identitet, tanke-sultanen, som ikke skal la seg svennifisere. Denne identiteten bygges opp av en eldre, sær libysk dame som forer ham med historier om arabiske storhet og den skumle integrasjonsplanen.  Denne planen må ikke Halim bare passe seg for selv, han må også redde faren fra den.  

I tillegg til alt dette, så handler også boken om det å være ungdom. Halim forelsker seg, går på fest og filosoferer om menneskene rundt seg.  Boken er både morsom og trist og dette er et godt eksempel på det jeg oppfatter som troverdig flerkulturell litteratur. Khemiri er selv halvt svensk og halvt arabisk og skaper en verden som formidler både det svenske og arabiske på en morsom og varm måte. Et trekk som er veldig tydelig er språket i boken, som Halim bruker til å underbygge identiteten sin. Språket er en god blanding av svensk (norsk i oversettelsen), kebab-språk og arabiske ord som slenges inn her og der. Jeg har jo en arabisk samboer og det faktum at han brølte høyt av latter underveis i boka og kjente seg igjen titt og ofte, tar jeg som et kvalitetsstempel på at Khemiri har klart å skrive en bok som formidler flerkultur på en god måte.

Hvorfor jeg anbefaler denne boken: boken er som sagt morsom. Men ikke bare det, jeg tror den har potensiale til å være grunnlag for gode, litterære samtaler. Det er mange temaer som er aktuelle for ungdom, identitet, forhold til foreldre, flerkultur, oppvekst, kriser og ungdomskultur. En annen grunn er at denne boken også er filmatisert, så den er også mulig å bruke til å jobbe med adaptasjon. Filmen, som selvfølgelig skiller seg fra boken på en del områder, klarer fint å stå på egne ben! En interessant forskjell er f. eks at alt som skjedde med moren kommer mye tydligere frem i filmen. I boka aner man det bare i bakgrunnen, det kan virke som om Halim kvier seg for å ta det ordentlig opp i dagboken sin. I filmen har man valgt å gjøre dette til en viktig del av handlingen. Begge deler fungerer og jeg tror det kan være spennende å jobbe med det i forbindelse med adaptasjon. Filmen er morsom, varm, fargerik og trist. Jeg så den med nevnte samboer og vi både lo høyt og var nesten på gråten underveis. Her er altså mulighetene mange og jeg tror den kan treffe mange ungdommer, både norske og de med annen bakgrunn.

Jeg legger med noen linker til klipp fra filmen:

http://www.youtube.com/watch?v=lUkKVB55J0M

http://www.youtube.com/watch?v=mWP2ewb3S70

Klabert
Forfatter: Tor Åge Bringsværd
Utgitt: Gyldendal forlag 2008
Trinn: barnetrinnet og mellomtrinnet, denne kan nok fungere både for de aller minste og de større.

Handlingen i korte trekk: Dette er en perle av en bok som får mitt norskfaglige hjerte til å banke litt ekstra! Boken handler om det lille trollet Klabert, som er vaktmester i eventyrskogen. Det er Klaberts jobb å sørge for at alle som er med i de kjente eventyrene er der de skal og gjør det de skal, slik at eventyrene blir sånn som de skal. Noe av det spennende med boken er at den oppfordrer til elevaktivitet. Boken henvender seg til “deg”, “du” er på besøk hos Klabert og du får små oppgaver underveis, som å banke på en dør, gå til venstre, telle til sånn og sånn osv. Dette er noe de minste syntes er kjempemorsomt å ta helt bokstavelig!

“Du” og Klabert er innom flere kjente eventyr utover i boka, f. eks De tre bukkene bruse og Rødhette. Her tas de kjente eventyrene og radbekkes og tulles med. Ulven har ikke lyst til å spise bestemor og den største bukken klarer ikke å stange ned trollet. Dette er utfordringer Klabert må ordne opp i. I tillegg er det et eventyr om Askeladden som ingen har hørt før og hvorfor det er ukjent forklarer også boken på en morsom måte. Noe av det virkelig fine med boka er avslutningen på den. Klabert har nemlig en liten kjæreste, heksa Guri Malla. Problemet til Guri Malla er at hun ikke har noe eget eventyr og boken slutter med en oppfordring til leseren om å lage et eget eventyr til Guri Malla. Jeg brukte denne boka i 1. klasse og det var en utfordring de kastet seg over! Vi løste det ved å ha word åpent på Smartboard, de diktet, jeg skrev og til slutt tegnet de tegninger som vi lagde en fin eventyrbok av. Eventyret ble knallbra, så dette er en noe som kan tilpasses til både stor og små.

Hvorfor jeg anbefaler boken: det kommer vel kanskje frem i det jeg har skrevet over.. Men, vi kan ta det igjen, boka er morsom, godt skrevet, original, den oppfordrer til aktivitet og avslutter med en oppgave. Den er glimrende å bruke til arbeid med eventyr. Det er også noen illustrasjoner i den, som er både morsomme og fine. Boka har såpass store bokstaver at den kan fungere som lesetrening for de litt større. De minste syntes den er veldig morsom å høre på og våre 1. klassinger holdt konsentrasjonen opp hele veien, til tross for at det er en lenger bok med færre bilder, enn det de vanligvis leser.

Odd er et egg
Forfatter: Lisa Aisato N`jie Solberg
Utgitt: Gyldendal forlag i 2010.
Trinn: barnetrinnet.

Handlingen i korte trekk: dette er en vakker bok! Lisa Aisato er en av mine favorittillustratører og en forfatter alle norsklærere burde være klar over. Boken handler om Odd, som er så uheldig å ha et egg til hode. Det gjør at Odd har et vanskelig liv, han lever i konstant redsel for at hodet han skal knuse. Han pakker det inn i tevarmere og håndklær og tilbringer gymtimer med kanonball i ren og skjær dødsangst. Odd er rett og slett hemmet av frykt og lever et ganske trist liv. Men, så skjer det noe. Han møter en jente, som kler seg ut som en bie og er modig og fryktløs. Odd forelsker seg hodestups, i den grad at han blir så heit i toppen at hodet hans koker. Odds hode blir et hardkokt egg og livet hans forandrer seg.

Hvorfor jeg anbefaler denne boken: denne boken bør benyttes sammen med en form for skjerm, slik at alle kan se de fantastiske illustrasjonene. Boken tar opp temaer som kan være seriøse nok, på en morsom måte. Vi hadde noen fantastiske litterære samtaler med 1. klasse rundt denne boken. De hadde FLOTTE innspill om både redsel, liv og død og forelskelse som virkelig imponerte meg.  Vi valgte også å utforske handlingen nærmere. Jeg tok med meg to egg, Eggulf (med surt ansikt), som var et rått egg og Eggbert (med smileansikt) som var hardkokt. Underveis i lesingen hadde vi forsøk hvor vi slapp eggene i bakken for å illustrere hva som skjedde med Odd. Trenger jeg å si at det var en enorm suksess? Boken treffer også elevene bra, det er et øyeblikk i boken hvor Odd faller og tror han skal dø. Hele 1. klasse holdt pusten av spenning og det er et flott sted å legge inn en pause for en litterær samtale.

Don Fridtjof
Forfatter og illustratør: Anna Bache-Wiig og Lisa Aisato
Utgitt: Cappelen Damm 2010
Trinn: barne- og et stykke opp på mellomtrinnet.

Handlingen i korte trekk: katten Don Fridtjof er gatas skrekk! Han røyker sigar, har gulltann, gullenke og terroriserer alle rundt seg, inkludert nabolagets hunder og sin stakkars eier. Alt endrer seg den dagen Don Fridtjof møter er irriterende mus (i ballettklær) som lurer ham opp i et tre. Der sitter han fast, han tør ikke klarte verken opp eller ned. Eieren er bekymret, hundene har fest, musa spiser maten hans og Don Fridtjof går gjennom sitt eget lille helvete i toppen av et tre. Illustrasjonene, av Lisa Aisato, er helt fantastiske.

Og, her er det som burde få alle norsklærere til å spisse ørene, teksten er inspirert av Ibsens Terje Vigen! Teksten er skrevet på rim, med versemålet til Terje Vigen, den har et frodig og morsomt språk og en flott rytme. For å ta et lite utdrag:

En fryktløs torpedo som kunne sitt fag,
 som nådeløst truet med klør eller slag,
en konge med værhår-gevir!

 Denne boka er et fyrverkeri! Illustrasjonene må ses i forbindelse med lesing, for de er ikke bare morsomme, men fulle av detaljer. Det er f. eks mange hint til både Ibsen og “vår verden” gjemt i detaljene.

Hvorfor jeg anbefaler boken: boken er så bra at den er lesbar i seg selv. Men måten den er skrevet på gjør at den er perfekt til å jobbe med rim, rytme og språk. Våre 1. klassinger skjønte ikke alle ordene med en gang, men de fikk med seg handlingen, elsket bildene og vi hadde mye moro med å finne ut av ordene de ikke skjønte. Hva er f. eks et værhår-gevir?

Det var altså mine anbefalinger. :) Håper det var nyttig for noen. Om noen vil ta utfordringen, så bestemmer dere helt selv hva slags bøker, hvor mange og hvor mye dere vil skrive. Om andre enn de jeg tagger har lyst til å ta utfordringen, så er dere selvfølgelig velkomne til det! :)

Uansett, de jeg tagger er:

-         -   Camilla

-         -   Maria

-          - Elen

-          - Kari Anne

Tar dere utfordringen? ;)

- Posted using BlogPress from my iPad

Vurdering

Ukens tema var som kjent vurdering og forelesningene ble både lærerike og interessante. Dette er et tema vi i ALU09 har hatt en del om tidligere, både i norsk1 og pedagogikk. Det er allikevel et så viktig, og vanskelig, tema at jeg syntes det var flott med en “reprise”.

Jeg har inntrykk av at dette temaet er noe både jeg og flere av mine medstudenter syntes er vanskelig. Det som er vanskelig er vel ikke teorien bak, alle begrepene og forskriftene, men heller vurdering i praksis. Stikkordene kan kanskje være rettferdighet og empati. Jeg kan komme med et lite eksempel, jeg har en venninne som har en sønn som sliter med tunge lese- og skrivevansker. Når han kom over på ungdomsskolen fikk han beskjed om at han måtte gjøre en innsats for å klare å bestå flere av fagene. Det har de virkelig gjort. Gutten har jobbet hardt, han har brukt flere timer på skolearbeid hver dag og virkelig gjort sitt beste. Og han har gjort fremskritt. Det er både han, foreldrene og lærer enig i. Han var derfor svært spent på karakteren på den første prøva, en prøve han virkelig hadde lest til. Karakteren han fikk var 2. Det var en forbedring fra forrige prøve, men allikevel dårligere enn det han hadde håpet på. Gutten var både demotivert og lei, noe som er forståelig. Når man har jobbet så hardt, gjort sitt beste og fått så mange positive tilbakemeldinger i forhold til fremgang, så er det tøft å se at karakteren man får fortsatt bare er en 2`er.

Dette er kjernen i det jeg syntes er vanskelig. Gym er, så vidt jeg vet, det enste faget hvor man har lov til å vurdere innsats. I de andre fagene skal man vurderes ut ifra måloppnåelse, kompetanse og resultat. Når man ikke målene, så når man ikke målene. Da spiller det ikke så stor rolle for karakteren om man ikke har åpent ei bok eller lest i timesvis. Det føles litt brutalt og urettferdig. Spesielt når man tar med i betraktning at vurdering også har et element av å skulle virke motiverende og fremme utvikling. Man skal forholde seg til mål, forskrifter og regler, samtidig som man skal motivere elevene og hjelpe de til å bli enda bedre. Hvordan gjør man det på en god måte?

Jeg tror det som blir viktig er at vi som lærere husker at vurdering er mer enn en karakter.  Karakteren er i denne sammenheng bare et tall. Det gir et innblikk av hvor på skalaen man ligger, i hvilken grad man har oppnådd målene. Men er det karakteren som motiverer og hjelper elevene til å se sitt utviklingspotensiale og styrker? Jeg tror ikke det. Jeg tror det er viktig at vi som lærere er flinke til å finne tid, rom og mulighet for å gi gode vurderinger og tilbakemeldinger. Jeg tror også det er viktig at vi er bevisste på at det er samsvar i karakter og den mer utfyllende vurderingen, så man ikke ender opp med noe a la et av eksemplene vi så på i pedagogikk “Kjempebra!” – karakter 4. Karakteren 4 er jo bra, men en slik kommentar sier jo ingen verdens ting om hvor karakteren ble 4 og ikke 5 eller 6.  Elevene må få vite hva de får til og hva de kan jobbe mer med.

Helt til slutt avslutter jeg med å nevne formålene med vurdering.

Vurdering skal:

• -          Gi informasjon om elevens nivå og evner.

• -          Gi informasjon om elevens utvikling underveis.

• -          Fremme læring og utvikling.

• -          Virke motiverende.

Alle aspektene er viktige, alle bør fokuseres på.

Lykke til videre med arbeidet med vurdering!

Et lite hjertesukk om blogging..

Jeg skal ærlig tilstå at jeg var en av dem som var skeptisk til blogging som læringsverktøy. Svært skeptisk. Ikke fordi jeg var ukjent med fenomenet blogging, jeg har skrevet blogg og jeg følger også flere blogger fast. Blogg KAN være både fint og flott. At jeg var skeptisk til å benytte blogg som en del av studiet ligger heller i at jeg var redd for at fagbloggingen skulle bli en tvangstrøye. Et slit og mas som ikke ga meg noe utbytte, utover magesår, grå hår og åndenød. Vi i ALU09 har jo vært borti både logg og blogg, begge deler ga nevnte åndenød og stress og lite, til intet, læringsutbytte.  Jeg tilstår det, jeg var skeptisk. Og jeg tør påstå at jeg ikke var alene om denne skepsisen. Når det er sagt, jeg har virkelig prøvd.

Jeg bestemte meg tidlig for å gi det en sjanse. Jeg vil være åpen for nye erfaringer, sende gamle erfaringer til helheim og se om jeg kunne få gode, nye, lærerike erfaringer. For det er nå en gang slik at det er mange kloke hoder i norsk2. Kanskje det kunne bli både spennende og lærerikt å lese deres tanker og refleksjoner? Kanskje det kunne utvide min egen horisont? Lære meg noe nytt? Klargjøre? Gi nye perspektiver på gamle temaer? Kanskje det til og med kunne bli lærerike og spennende debatter i kommentarfeltene? Kanskje jeg også kunne lære noe av å reflektere selv? Formulere meg frem til innlegg, dele dem, få tilbakemeldinger og ta opp temaer jeg er interessert i? Ja, jeg har virkelig prøvd å være positiv og engasjert.

Jeg har prøvd. Jeg har til og med skrevet innlegg utover det vi MÅ ha med, frivillige innlegg, bare fordi jeg hadde lyst til å prøve. Jeg lagt inn blogging i studieplanen min og lastet ned en app beregnet på blogging, slik at jeg kan blogge når som helst og hvor som helst. Jeg har snust rundt i andres blogger, lest innlegg og nikket og smilt for meg selv over gode innlegg. Jeg har lagt til mange blogger i listen over blogger jeg følger, slik at jeg ikke går glipp av innlegg. Jeg har formulert innlegg i hodet mitt og tenkt på temaer jeg kan skrive om. Nevnte jeg at jeg virkelig har prøvd?

I dag knuste all den inspirasjon, motivasjon og innsatsvilje jeg har klart å grave frem i løpet av de siste ukene. Blogginnlegg skal inn i arbeidsmappen i forbindelse med mappeeksamen. Jeg har ikke lenger lyst til å blogge. Jeg har ikke lyst til å gjøre mer enn et minimum. Jeg har i grunn ikke lyst til å gjøre det engang. Åndenøden har meldt sin ankomst og den gamle skepsisen herjer i kroppen. Jeg vil ikke. Jeg har ikke lyst til å blogge! Og det til tross for at jeg har prøvd så hardt. For det har jeg virkelig gjort.

“Hvordan kan en så liten ting sette i gang en slik krisemaksimering?” spør du kanskje? Vel, for meg er ikke dette en liten ting. Det er en dealbreaker. Det handler i og for seg ikke om mappeeksamen, men om hva blogg er i mine øyne. For meg er blogg et medium som ikke er preget av de samme reglene som akademisk skriving. Det er en litt mer uhøytidelig sjanger. Et sted hvor man kan reflektere, skrive, trene seg på å formulere gode innlegg og kommunisere med andre. Uten å måtte tenke på alle disse rammene og reglene som man må tenke på i andre settinger. Det har også vært det jeg liker med blogg og det har vært der jeg så læringspotensialet. Jeg liker å skrive, men siden jeg begynte på studiene har skrivingen min stort sett begrenset seg til arbeidskrav og studierelaterte tekster.  Bloggen ble for meg et sted hvor jeg kunne skrive for å skrive, trene meg opp på å reflektere igjen og puste litt friere enn jeg gjør i et arbeidskrav. Slik ble det altså ikke.

Jeg føler at man med dette forsøker å gjøre blogg til noe det ikke er. Bloggen har blitt den tvangstrøyen jeg fryktet at den skulle bli. For meg er det riv, ruskende galt at en blogg skal underlegges regler for akademisk skriving, vurderes som en potensiell del av en eksamen og spille inn på karakteren.  Jeg har egentlig ikke ord som fullt ut kan uttrykke hvor spinnvilt jeg syntes dette er. Nå må jeg ikke lenger bare tenke på hva jeg skal skrive om, eller hvordan jeg skal skrive det, jeg må også tenke på regler for akademisk skriving og ha i bakhodet at noe av det jeg publiserer i denne bloggen skal inn i ei arbeidsmappe om noen måneder.  Den flommen av tanker jeg måtte ha hatt, lysten til å blogge og reflektere over temaer som opptar meg, er forduftet som dugg i solen. Jeg har ikke lyst lenger. Jeg har ikke lyst til å skrive blogg. Jeg har ikke lyst til å lese blogger. Jeg har mest lyst til å vende ryggen til hele fagbloggen og blåse en lang marsj i den. Det kan jeg, dessverre, ikke, men jeg kan holde meg til det minimum som kreves og ikke så mye som et punktum mer.

Er jeg negativ nå? Ja, det er jeg. Både negativ, skeptisk, provosert og på god vei til å få et magesår. Bloggen har blitt et eneste langt arbeidskrav, noe som skal vurderes og måles. Ikke en blogg, slik jeg kjenner blogg. Jeg lurer også litt på hva høgskolen ønsker å oppnå med disse bloggene? Er det at vi skal ha et sted hvor vi kan reflektere fritt rundt temaer, utveksle lærdom og tanker og uttrykke oss om temaene vi jobber med? Eller er det å underlegge bloggen så mange regler, mål og rammer at noen av oss utvikler angst bare ved tanken på å måtte bevege oss inn på bloggen? For i mine øyne er man på god vei til å oppnå sistnevnte. Og det er trist.

Og helt til slutt, jeg har virkelig prøvd..

I disse politiske dager..

Som de fleste vet nærmer valget seg med stormskritt og valgkampen er godt i gang. I den forbindelse har ytterste venstre braket sammen med ytterste høyre (ytterst om man bare regner med de partiene som har en viss størrelse og/eller er å regne som "stuerene".), nærmere bestemt SV og FRP. Jeg skal ikke begi meg inn på en nærmere analyse av disse partiene og deres politikk, men en sak som har vært oppe i de debatten mellom disse to har jeg lyst til å nevne da det er høyaktuelt mtp norsk som andrespråk.

Et av spørsmålene dreier seg nemlig om minoritetsspråklige barn. Begge partier ser ut til å være enig i at det er viktig at barn lærer norsk før de begynner på skolen. Så langt kan vi vel være enig? Men der stopper også likheten mellom de to partiene, løsningen de ser for seg er nemlig svært forskjellig. I korte trekk, for de som ikke har fått det med seg, SV ønsker å fjerne kontantstøtten og sørge for at disse barna får barnehageplass. Tanken er vel at de skal få på plass et norskspråklig fundament i barnehagen, slik at de har et grunnlag å bygge videre på når de begynner i 1. klasse. FRP derimot, mener at at norskopplæring er et foreldreansvar. Det skal settes krav til at foreldre skal lære barna norsk før de begynner på skolen.

Jeg syntes FRPs linje er interessant på flere måter. For det første står det jo i rak motsetning til forskning og undersøkelser og den pedagogikken vi har lært. Det jeg derimot lurer mest på, er hvordan i all verden foreldre skal lære bort noe de ikke kan eller har begrensede kunnskaper i? Det blir som om jeg og min samboer skulle ha flyttet til et arabisk land og JEG skulle ha lært våre eventuelle barn arabisk. De barna hadde fått et heller stakkarslig språk, for å si det pent. De fleste av oss er vel f. eks også relativt gode i engelsk, men om vi skulle lære barna våre engelsk, hadde språket blitt like korrekt og rikt som norsken vår? Hva om du skulle lære barna dine polsk? Fransk? Tyrkisk? Hvor lang tid hadde du trengt for å kunne formidle et språk som er så sterkt at barna dine kunne bruke det som et opplæringsspråk i skolen?

Jeg skal på ingen måte fortelle dere hva dere skal stemme, men dette er en debatt som det kan være verdt å gjøre seg noen tanker om. Det er jo tross alt politikerne som legger rammer for hva slags tilbud elevene får i skolen. Derfor kaster jeg ballen videre til alle dere. Hva syntes dere om dette spørsmålet? Er dette noe staten skal legge til rette for, eller er det foreldrenes ansvar?

Norsk som andrespråk - omstridt og viktig

I dette innlegget skal jeg forsøke å gjøre meg noen tanker rundt ukens tema, norsk som andrespråk. Vi har vel kanskje alle noen temaer som vi brenner litt ekstra for? Temaer som opptar oss, som gjør oss engasjerte og en visshet om at dette er noe vi har lyst til å jobbe med? Dette temaet, norsk som andrespråk og alt dette innebærer, er et av mine. I dette innlegget kommer jeg ikke til å gå inn i detaljer på de temaene vi har hatt om denne uken, jeg velger heller å reflektere litt generelt rundt temaet. Årsaken er, som jeg indikerer i overskriften, at mitt inntrykk er at dette er et tema som ikke bare er viktig, men også omstridt. Jeg tror at det er et tema som ofte ses i lys av fordommer og mangel på kunnskap og det er det jeg har lyst til å ta for meg.

Kronikk i Dagbladet

I april i år publiserte Dagbladet en kronikk med tittelen Ikke snakk norsk til barna. Forfatteren, Kristine Grav Hardeberg, skriver i korte trekk at veien til et godt andrespråk er et godt og sterkt morsmål. Hun skriver blant annet:

“Det å kunne uttrykke seg godt, muntlig og skriftlig på det språket som ligger nærmest hjertet, er utrolig viktig for å kunne utvikle gode ferdigheter i andre språk. Dermed stiller mange barn med minoritetsbakgrunn langt svakere når det gjelder norsk, ikke fordi de har utenlandske foreldre og dermed litt andre referanserammer, men fordi læringen av morsmålet ikke blir prioritert i de viktige barneåra, hvor språkforståelsen dannes. Disse barna risikerer å bli hengende etter, gå glipp av nyanser i språket, ha problemer med å skrive godt og flytende når det etter hvert blir ventet av dem. […] Morsmålet, det første språket, er nemlig svært viktig, som en slags stemmegaffel eller mal som andre språk settes i forhold til. Det er ryggmargsspråket, det man drømmer med, tenker med, teller med. Og, det å kunne uttrykke seg skikkelig på dette språket, er grunnleggende for all annen språkforståelse og læring. Ordforråd, grammatikk og språklige regler, alt dette er lettere å ta til seg for et barn som har et godt morsmål i bunnen.” [1].

Høres det kjent ut? Om det gjør det, så er ikke det så rart. Dette er jo noe av kjernen i det vi har lært og bør være kjent for de fleste lærerstudenter. Vi i Alu09 fikk i forbindelse med skoleovertakelsen i 2010 en forelesning med rektoren til Fjell skole, Jan Moen. Han sammenlignet det å lære et andrespråk med å ha to arkivskap. Det ene arkivskapet var morsmålets, det andre var til andrespråket. Jo flere ord og begreper man hadde i morsmålsskapet, jo lettere ble det å lære et nytt språk. For om man har et uttrykk i morsmålsskapet, så blir det snakk om en ren oversettelsesjobb for å flytte ordet over i andrespråksskapet. Jeg tror eksemplet han visste var “ullgenser”, om du vet hva en ullgenser er, f. eks hvordan den ser ut, hva den brukes til og at den kanskje kan klø litt om man bruker den rett mot huden, så trenger du bare å lære det norske ordet for ullgenser, så er du klar til å flytte et nytt begrep over i arkivskapet til andrespråket. Om du derimot ikke vet hva en ullgenser er, så må du i tillegg til å lære det norske ordet også lære innholdet i begrepet. Da blir det plutselig mer jobb. Kort oppsummert, jo færre ord og begreper man har i morsmålsskapet, jo større og vanskeligere blir jobben med å lære et nytt språk, i dette tilfellet norsk.

Hardeberg og rektoren til Fjell er inne på det samme, morsmålet er et verktøy som man bør bruke når man skal lære et nytt språk. Da er det også viktig at morsmålet er så sterkt som mulig. Elever med et svakt morsmål har et vanskelig utgangspunkt og i mange tilfeller blir nok det å styrke morsmålet første steg på veien. For meg virker dette logisk, både i forhold til det jeg har lest og egne erfaringer. Jeg kan illustrere med et eksempel, i forbindelse med skoleovertakelsen i 2010 var jeg i mottaksklassen til Fjell skole. Et av temaene vi jobbet med var dyrene på gården. I klassen hadde vi blant annet noen ganske ferske arabisktalende elever. En av disse rakk opp hånda og spurte meg hva “esel” betyr. Nå hadde det seg slik at jeg, med mine begrensede kunnskaper i arabisk, tilfeldigvis kunne det arabiske ordet for esel, nemlig “himar”. Når jeg svarte ham med nettopp det, så var ytterligere forklaring overflødig. Han visste jo hva et esel var og hadde ingen problemer med å finne ut hvilket dyr som var et esel og hva slags særtrekk et esel har. Han hadde fått det norske ordet på noe han allerede kjente til, kunnskapen ble aktivisert via morsmålet og han kunne innlemme ordet esel i arkivskapet sitt.

Jeg har ingen tvil om at morsmålet er en nøkkel til å lære seg et nytt språk. Det er tross alt det rikeste språket man har. Men det er det altså ikke alle som er enig i, noe som bringer oss over til det omstridte. Dagbladet har kommentarfelt under sine artikler, hvor man kan diskutere det som skrives. De som ønsker burde ta en titt på noen av kommentarene under Hardebergs kronikk. Her får man nemlig et innblikk av mange av de fordommene som finnes. Hardeberg peker også på at opplæringslovens tilbud mtp morsmålsopplæring er for dårlig og etterlyser lenger og mer omfattende tilbud. Dette går ikke upåaktet hen. Jeg skal ikke ta for meg alle de fordommene som uttrykkes i kommentarfeltet, men det ser ut til at mange ikke forstår morsmål er et verktøy til å lære norsk. “I Norge snakker vi norsk og det er det de skal lære” ser ut til å være en grunntanke. Og det er jo korrekt, innvandrere skal lære seg norsk. Det er viktig både for individet og samfunnet, det er ikke spørsmålet, spørsmålet er hvordan best kan lære seg norsk. Når vi vet at det tar opptil 10 år å utvikle et språk som er godt nok til at det kan benyttes til å lære, så kan ikke jeg forstå at det ikke skal være en fordel å bruke morsmålet aktivt. Mange påpeker også at minoritetsspråklige barn må omgås norske barn og at de på denne måten vil lære norsk. Jeg er helt enig i at det kan være god trening i norsk å omgås majoritetsspråklige barn, men er det nok? Vil det ordforrådet barn bruker i lek være nok til å lære de begrepene og uttrykkene man må kunne for å henge med i en matematikktime i 6. klasse? Jeg tror ikke det. Nå er det faktisk slik at mange av disse fordommene og forestillingene ikke er unikt for Hvermannsen som synser i Dagbladets kommentarfelt. De finnes også i norske skoler, blant lærere som kanskje burde vite bedre? Jeg tror derfor det er viktig at vi som skal inn i skolen er bevisst på at fordommer og mangel på kunnskap ikke skal få diktere kvaliteten på tilbudet som gis i forbindelse med norsk som andrespråk.

Jeg har allerede nevnt at dette er et av de temaene jeg brenner for. Våren 2011 var jeg en del av en gruppe som valgte å fokusere på organiseringen av mottaksgrupper i en fordypningsoppgave i pedagogikk. Jeg har derfor lyst til å dele en av kildene vi brukte for å skaffe oss en oversikt, nemlig Østbergutvalget. Østbergutvalget fikk i oppgave å gjennomgå kvaliteten på opplæringstilbudet for minoritetsspråklige i Norge, fra barnehager til voksenopplæring. Deres funn og anbefalninger kan være nyttig og interessant lesing. De slår fast at flerspråklige er en ressurs og at flerspråklighet har verdi. De påpeker også at det finnes rom for forbedringer og foreslår bla tidlig innsats, nasjonale modeller for innføringstilbud, kompetansheving og en intensivering av implementering. De som ønsker å lese mer om Østbergutvalget kan f. eks ta en titt på disse linkene:

http://www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Grunnskole/Fag-og-utdanning/Forskning-og-utvikling/Ostbergutvalget-Flerspraklige-er-en-ressurs1/

http://www.morsmal.no/component/content/article/68-rapporter/103-delrapport-om-opplaeringstilbudet-til-minoritetsspraklige-.html?directory=243

http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/pressesenter/pressemeldinger/2010/offensive-forslag-om-opplaring-for-minio.html?id=606527

Norsk som andrespråk er et viktig tema. I dagens kunnskapssamfunn er utdanning nøkkelen til arbeidsmarkedet, akkurat som et gode kunnskaper og evner norsk er nøkkelen til å innhente informasjon og ta del i vårt samfunn. Vi som samfunn har ikke råd til at forskjeller i muligheten til å dra nytte av undervisningen skal føre til at vi får en ny “underklasse”. Integrering er et hett tema i disse dager og i mine øyne henger det tett sammen med nettopp utdanning og kvaliteten på språkopplæring. I motsetning til hva noen ser ut til å tro, så er ikke et argument for bruk av morsmål i skolen et argument for at lille Ali skal kunne skrive brev på arabisk til bestemor i Irak. Det er et argument for vi ønsker at Ali skal ha den samme muligheten som Kari til å dra nytte av undervisningen, utvikle et godt språk og delta i både arbeidsliv, utdanning og samfunn på lik linje med majoritetsspråklige. Det er også et argument for at norskopplæringen bør være preget av det man vet om hva som gir best resultat, ikke hva folk tror, mener og synser uten forankring i annet enn misoppfatninger og fordommer. På sikt vil også flerspråklighet være en ressurs for Norge, i dagens samfunn har verden blitt liten, nye markeder åpner seg i hele verden. Da vil flerspråklighet og flerkultur være en nyttig og viktig kompetanse.

Siden en god ting ikke kan sies for ofte, så velger jeg å avslutte med å si følgende igjen: opplæring i norsk som andrespråk er viktig! Jeg håper vi alle utvikler oss til å bli reflekterte lærere som er bevisst på nettopp det.

---

[1] http://www.dagbladet.no/2011/04/13/kultur/debatt/kronikk/sprak/integrering/16173238/ , hentet ut 04.09.11