onsdag 21. desember 2011

Percy Jackson


Percy Jackson av Rick Riordan


Jeg startet leseprosjektet mitt med Twilight, en serie jeg i utgangspunktet hadde en del fordommer mot. Jeg fikk vel i grunn bekreftet noen av disse fordommene, til tross for at jeg også ser en litterær verdi. Twilight var ikke den eneste serien jeg har hatt fordommer mot. Jeg hadde også noen relativt tjukke fordommer mot serien om Percy Jackson. Jeg tror det kommer av at jeg en gang i tiden klikket meg innom en kanal som sendte filmatiseringen av bok 1, Lyntyven. Filmen imponerte ikke noe særlig, og fordommene så dagens lys. Jeg har snust litt på bøkene nå og da, men iom at coveret på bok 1 er et bilde fra filmen, så har jeg raskt kommet på at filmen ikke var noe å skrive hjem om og satt boka tilbake i hylla. Jeg var derfor bittelitt (les veldig) skeptisk til å gå i gang med lesingen. At man reklamerte med at man kom til å elske disse bøkene om man liker Harry Potter, gjorde det i grunn ikke bedre. Jeg liker Harry Potter veldig godt, og jeg har lest mange bøker som reklamerer på akkurat samme måte. Jeg har ikke elsket noen av dem. Faktisk har jeg mislikt alle disse bøkene dypt og inderlig. I det man klistrer Harry Potter med tjukke bokstaver over coveret på en bok, så skaper man en forventning. Jeg forventer å lese en bok som klarer å begeistre og bevege på samme måte. Når bøkene ikke lever opp til det, så blir jeg bare irritert. Boka blir nesten dårligere ved at den ikke klarer å leve opp til sammenligningen. Lang historie kort, jeg hadde ikke akkurat et nøytralt utgangspunkt når jeg gikk i gang med Percy Jackson.

La oss begynne med hva forlaget sier om første bok, Lyntyven:

Percy Jackson er i ferd med å bli utvist fra skolen – igjen. Men det er ikke hans største problem ... I det siste har nemlig historieboka med mytologiske monstre og greske guder blitt litt vel levende. Og ikke nok med det, han har ertet på seg noen av gudene! Et av Zevs’ våpen har blitt stjålet og nå er Percy hovedmistenkt. 

http://www.schibstedforlag.no/no/Kategorier/Barn-og-unge/Ungdomsboker/Percy-Jackson---Lyntyven1/ 

I korte trekk handler serien om Percy Jackson, som tror han er en relativt vanlig gutt, helt til det viser seg at han er sønnen til havguden Poseidon. Percy kastes inn i en rekke farer og eventyr, i en verden hvor de greske gudene er levende og mytiske helter som Herkules er forbilder. Så, hvordan har det gått med lesingen? Har jeg fått bekreftet fordommene mine?

 I løpet av den siste tiden har jeg lest mange gode bøker. Jeg gleder meg spesielt til å fortsette lesingen av både Dødslekene og Spooks. Men om jeg skal velge en soleklar favoritt, så er det ingen tvil. Jeg kan like godt krype til korset først som sist.. Jeg elsker Percy Jackson! Fordommene mine var både ubegrunnende og feilplassert, dette er knallgode ungdomsbøker! Jeg har lest de to første bøkene, i en serie på 5, på to dager. Jeg storkoser meg, og har allerede begynt å tenke med skrekk og gru på hva jeg skal finne på når jeg har lest alle 5. 

La meg si litt om hvorfor jeg liker disse bøkene så godt. Det handler nemlig ikke bare om min personlige smak, eller hvorfor jeg lar meg begeistre. Det henger også sammen med hvorfor jeg mener at disse bøkene er en gavepakke til en norsklærer, og hvorfor jeg tror disse bøkene passer perfekt inn i et klasserom. For det tror jeg faktisk.

  1. Bøkene er godt skrevet. Ikke bare det, de er morsomme! Selv navnet på kapitlene er morsomme. Kapittel 1 i Lyntyven heter f. eks "Jeg forvandler tilfeldigvis mattelæreren min til støv" og kapittel 10 "Jeg ødelegger en helt utmerket buss". Jeg har humret meg gjennom bøkene. De er lettleste, fulle av action og spenning, og, som sagt, morsomme. Her burde det være nok av ting som kan fange oppmerksmheten til en ung leser. For hvem lar seg vel ikke fascinere ved tanke på å forvandle mattelæreren til støv? 
  2. Bøkene er lærerike. Jeg føler at jeg er på god vei mot å få svart belte i gresk mytologi. Riordan har laget et univers som bygger på legendene om greske guder og helter. Riordan er selv historielærer, så det er mulig det har hjulpet ham på vei. Han fremstår ihvertfall som sikker og kunnskapsrik, og om du klarer å fullføre bøkene uten å ha lært mye nytt om gresk mytologi.. vel, så kunne du tydeligvis mye om emnet fra før. 
  3. Sist, men ikke minst, så må Percy selv nevnes. Dette er nemlig noe av det jeg virkelig liker med disse bøkene, og som i utgangspunktet gjorde meg nysgjerrig nok til at jeg ga dem en sjanse. Percy er, som dere sikkert har skjønt, helten i bøkene. Men Percy er ikke som alle andre helter. Percy har nemlig dysleksi, ADHD, konsetrasjonsvansker og blir kastet ut av den ene skolen etter den andre. Kort sagt, han er det erketypiske "problembarnet". Samtidig er han smart og modig, en vaskeekte helt. Jeg elsker denne koblingen. Jeg mener å ha lest at Riordan selv har en sønn med både ADHD og dysleksi, og at han ønsket å skrive en historie som viste at man kan være en helt, til tross for at man har noen vansker. Jeg syntes det er flott, spesielt med tanke på identifikasjon. Jeg elsker også det faktum at Percy f. eks forteller hvordan han leser ting. Et skilt med "Tante Ems Hagenissemarked" blir f. eks til "Taten mes hangessinemraked". Jeg syntes det er positivt at en figur som Percy, som fremstår som både smart og oppegående på alle mulige måter, gir et lite innblikk i hvordan det føles når bokstavene hopper rundt på sidene. Og, ikke minst, at man ser at disse vanskene ikke på noe vis handler om hvor smart eller flink man er. 
Som dere sikkert skjønner, jeg er hekta. Jeg syntes disse bøkene er suverene. Og for første gang, så er jeg enig i sammenligningen med Harry Potter. Dette er bøker som passer for både gutter og jenter, og jeg tror de kan fungere fra mellomtrinnet og oppover. Dette er bøker som jeg faktisk synes at norsklærere bør kjenne til, så om dere ikke allerede har lest dem, så anbefaler jeg å ta en nærmere titt. En ting er sikkert, jeg kommer til å ha Percy Jackson tilgjengelig i alle klasserom jeg skal tilbringe mer enn et par timer i. Og like sikkert, jeg skal bruke resten av juleferien på å kose meg med resten av serien.

søndag 18. desember 2011

Den siste lærling - Heksenes hevn

Den siste lærling - Heksenes hevn av Joseph Delaney


De gode bøkene ser ut til å komme som perler på en snor om dagen, så julevasken får bare vente. Heksenes hevn er første bok i The Wardstone Chronicles (eller bare Spooks) og kom ut på norsk i år. Med andre ord, nok en god serie som er ny her til lands. 

Forlagets omtale:

I årevis har vokteren beskyttet folk mot spøkelser, gjenferd og hekser. Men tiden hans er i ferd med å renne ut - og vokteren må finne sin etterfølger.
13-årige Thomas Ward er sjuende sønn av en sjuende sønn. Han har helt spesielle evner og ser ting andre ikke kan se. Dermed er hans skjebne bestemt: Han blir vokterens lærling og må ut på farefulle oppdrag for å bekjempe onde krefter. Men er han modig nok?

Det er ingen lett oppgave Thomas har foran seg. Mange av vokterens tidligere lærlinger har mislykkes, flere har måttet bøte med livet. Helt fra begynnelsen av settes Thomas på harde prøver. Han må lære seg å fordrive spøkelser, binde hekser til jorden og la gjenferd finne hvile. Men når han narres til å sette fri den ondeste heksa av dem alle, Mor Malkin, står han overfor en ondskap han ikke engang hadde drømt om fantes.

"Svært fint om å vokse inn i stort ansvar og store oppgaver (...) det var en leseglede for meg, og jeg tror den vil vekke begeistring og heltemot hos unge lesere."
Morten Haugen, Aftenposten

"Nå er jo dette en ungdomsbok. De må være langt røffere enn meg. Jeg var dum nok til å trosse advarselen på coveret om ikke å lese etter mørkets frambrudd, og ble vettskremt."
Cathrine Krøger, Dagbladet


Når jeg var i praksis i 6. klasse hadde klassen hyllebøker som de selv valgte ut. Jeg la merke til at mange av gutta valgte "Horror-bøker" eller spøkelseshistorier av forskjellig slag. Det var nemlig de mest spennende bøkene på biblioteket. For disse gutta, så hadde nok Heksenes hevn vært både julaften, 17. mai og bursdag samtidig. Dette er en slags blanding av fantastisk litteratur og horror. Som damen på ungdomsbokgildet sa, i denne boka er heksene skumle. Ordentlig skumle. Og det er de. Så skumle at de spiser barn. Babyer også. Midt oppi alt dette befinner Tom seg. Han har fått rollen som vokterens lærling, og skal læres opp i kunsten å kontrollere og kjempe mot de onde kreftene. Noe han neppe hadde valgt selv, Tom er relativt mørkredd og jobben som vokter er både ensom og skummel. 

Dette er en bok som burde være glimrende som individuell lesestimulering for selv den mest motvillige leser. Den er lettlest, spennende og til tider relativt skummel. Dette er en bok som kan fungere for både gutter og jenter. Selv om hovedhandlingen dreier seg rundt det overnaturlige, så er det også rom for identifikasjon. Boken handler også om familie, vennskap, roller, forventninger, oppvekst og, ikke minst, å finne seg selv og sin plass i verden. Dette er helt klart en bok jeg kommer til å ha tilgjengelig i klasseommet, for jeg tror, og håper, at den kan vekke interesse hos mange unge lesere. Og, nok en gang, har jeg måttet krype til korset og bestille neste bok i serien. Jeg gleder meg nemlig til å lese videre.

Dødslekene

Dødslekene av Suzanne Collins



Vi befinner oss noen år frem i tiden. I et land som hviler på restene av dagens Nord-Amerika. Etter en opprivende krig er landet delt inn i hovedtaden og maktsetet Capitol, og 12 distrikter. Hver år tvinges en jente og en gutt fra distriktene til å reise til Capitol og være med i Dødslekene. Der skal de kjempe med livet som innsats i en stor utendørsarena. Kampene, som for innbyggerne i Capitol er ren underholdning, sendes på tv. Reglene er enkle, den som overlever vinner. I boka følger vi en jente fra distrikt 12, Katniss, i hennes kamp for å overleve.

Jeg vet at dette er en bok som flere av mine medstudenter har lest og likt. La meg begynne med å si, dere hadde helt rett. Dette er en knallbok. Jeg har hatt seriøse problemer med å legge den fra meg. Noe som er årsaken til at jeg leste den ut i løpet av en dag. Nå tripper jeg bare rundt og venter på fortsettelsen, for dette er en del av en trillogi. Serien, som på engelsk heter The Hunger Games, består også av bøkene Opp i flammer og Fugl Føniks.  Alle tre bøkene foreligger på norsk, og filmen basert på bok en kommer på kino i 2012. Den tror jeg allerede jeg kan si at jeg kan si at jeg kommer til å se.

La meg si det en gang til, dette er en fantastisk god bok. Ikke minst med tanke på lesestimulering. Dette er en bok som nok kan falle i smak hos både gutter og jenter. Det er såpass spennende hele tiden at handlingen drives fremover med stor fart, så her kan nok mange la seg rive med. Boken har også rom for gode litterære samtaler, så det er også en bok jeg kunne ha vurdert å bruke i plenum, ikke bare som inidviduell lesestimulering. Den er velskreven, spennende og lettlest. Konseptet er både skremmende fjernt og realistisk på samme tid. Karakterne i boka er troverdige og historien fungerer godt. Jeg har egentlig ikke så mye mer å si, annet enn at om du er en av de som ikke har lest denne boken, så anbefaler jeg på det varmeste at du gjør det. Nå!

fredag 16. desember 2011

Demonenes by: Skyggejegerne

Jeg håper at julefreden begynner å senke seg, og at alle har tatt en velfortjent juleferie? Det har jeg også, og allikevel kommer det altså et frivillig blogginnlegg midt i den siste julestria. Jeg holde nemlig fortsatt med på å lese fantastisk ungdomslitteratur. For det første, så er det å grave seg ned på sofaen med en god bok kos. For det andre, så vurderer jeg å skrive fordypningsoppgaven om nettopp fantastisk ungdomslitteratur. Og med tanke på sistnevnte, så er bloggen et glimrende sted å notere litt om bøkene jeg leser, for å bearbeide, huske bedre OG tipse dere om gode bøker. :)

Neste bok ut er :


Demonenes by av Cassandra Clare.




Demonenes by er første bok i Skyggejegerserien (på engelsk - Mortal Instruments). På engelsk har det så langt kommet 4 bøker, og minst to til er planlagt, mens den første boken i serien ble utgitt på norsk i år. Her til lands er dette altså en relativt ny serie. 


Forlagets omtale:
Skyggejegerne – Demonenes by er første bok i denne urbane fantasyserien fra New York. Her bys det på en kreativ blanding av spenning, romantikk og humor. 
Clary blir vitne til et mord på ungdomsklubben Pandemonium. Men når hun skal melde fra om drapet er liket borte. Morderne, som kaller seg Skyggejegerne, er usynlige for alle andre enn henne.
Rett etter forsvinner moren til Clary. Hun blir angrepet av en demon og dradd inn i Skyggejegernes verden, hvor den vakre og farlige Jace står i sentrum. Hvorfor blir hun angrepet av demoner? Hvem er egentlig moren hennes? Og hvordan skal hun få henne tilbake? Clary lærer snart om en mystisk og farlig verden hun ikke ante eksisterte.
Serien er solgt til over 30 land og blitt en enorm internasjonal suksess. Bøkene har toppet New York Times bestselgerliste, og bare i USA er de fire første titlene solgt i over fire millioner eksemplarer! Boken har ligget på New York Times’ bestselgerliste i rundt et år.
Forfatteren planlegger totalt seks bøker i serien, og i 2012 kommer også filmen.

http://www.schibstedforlag.no/no/Kategorier/Barn-og-unge/Ungdomsboker/SKYGGEJEGERNE---DEMONENES-BY/

Demonenes by byr på både varulver, vampyrer, demoner, feer, trollmenn, hekser og annen overnaturlig moro, i en urban ramme. Skyggejegerne, mennesker som kjemper mot mørkets krefter med runer og magiske våpen, er de som har jobben med å beskytte menneskene. Dette er den verden Clary plutselig befinner seg midt oppi. La meg begynne med å si at jeg likte denne boken. Jeg likte den faktisk så godt at jeg har bestilt de tre neste, på engelsk, fordi jeg ikke gidder å vente på de norske oversettelsene. Og viktigere enn det, jeg tror dette er en bok som kan falle i smak for unge lesere. Språket er enkelt, uten å bli dårlig eller hakkete, så dette er en bok som både rutinerte og mindre rutinerte lesere kan klare.  Her har man også både spenning og driv, og temaer som ungdom kan identifisere seg med. Om man tar bort det overnaturlige, så finner man også mer verdslige problemstillinger. Clary har en far hun ikke vet noe særlig om, og en mor som kan virke både streng, overbeskyttende og mystisk. En mor som hun etterhvert oppdager at hun vet veldig lite om. Den handler også om oppvekst, identitet, vennskap og forelskelse. Om man skal sammenligne denne serien med Twilight, så er allikevel forelskelsen mindre viktig. Her er det spenningen som står i fokus, forelskelsen er mer krydder mellom linjene. Det gjør at denne boken kanskje ikke er en like utpreget jentebok som Twilight. Humor har den også. Det er nok av pussige beskrivelser og morsomme replikker. Og, best av alt, slutten av boka klarte faktisk å overraske meg stort. Noe som er årsaken til at jeg bestemte meg for å gå over til engelsk, jeg vil vite hva som skjer videre. Det er et godt tegn i mine øyne.  Jeg ble også veldig glad når jeg så at bøkene skal filmatiseres, for jeg har underveis tatt meg selv i å tenke at jeg håper det blir en film. For dette er en spennende historie.

Jeg tror dette kan være en god bok for individuell lesestimulering for elever som liker spennende bøker og fantastisk litteratur. Jeg tror kanskje jenter er den viktigste målgruppa, men dette er nok en bok som også gutta kan like. Aldersmessig er den plassert fra 12 til 16 år, noe jeg tror passer ganske godt.


Neste bok i leseprosjektet nå er Dødslekene av Suzanne Collins. Jeg har lest litt, og så  langt syntes jeg den virker veldig bra. Så det er mye mulig det dukker opp en omtale av den også etterhvert.

fredag 2. desember 2011

Sakprosa i skolen

Sakprosa er et begrep som kanskje gi assosiasjoner til noe støvete, tørt og forferdelig kjedelig. Det trenger det så absolutt ikke å være! Sakprosa er langt mer enn togtabeller og drøvtygde akademiske tekster. To av mine favoritter innen sakprosaen er Are Kalvø og Jens Bjørneboe. Are Kalvø er vel kjent for de fleste. Han skriver ikke bare gode og morsomme kåseri, han er også flink til å ta opp forskjellige og aktuelle tema. Hjemmesiden hans er vel verdt et bokmerke og sporadiske besøk. Jens Bjørneboe er noe eldre, og kanskje litt mer ukjent for mange av dagens unge. Essayene hans har allikevel ikke gått ut på dato. Uten at jeg nødvendigvis anbefaler å bruke akkurat det essayet i undervisning i grunnskolen, så utfordrer jeg dere til å finne en klasse som ikke både ler og til og med rødmer av de sarakastiske og overdrevent skarpe beskrivelsene i Til ungdommen. Om man skal kåre en norsk konge av sarkasme, ironi og slagkraftighet, så er mitt stalltips Jens Bjørneboe. Han behersker også sjangeren essay særdeles godt. Et ekstra pluss mtp undervisning er det faktum at Bjørneboe selv var lærer, og svært opptatt av skolen. Både romanen Jonas og essayet Den gode elev er aktuelle den dag i dag.

Akkurat som i arbeidet med skjønnlitteratur, så tror jeg at også sakprosaen krever at man som lærer anstrenger seg for å finne et rikt og mangfoldig utvalg av gode tekster. Dette kan illustrere bredden i sjangeren, og gi et bilde av mulighetene og rikdommen som finnes. I tillegg er det slik at nettopp sakprosaen inneholder sjangere som elevene selv skal beherske og skrive. Sjansen for at de får i oppgave å skrive essay, kåseri og/eller artikkel på eksamen i 10. klasse er vel ikke akkurat minimal. Jeg tror at arbeid med gode tekster kan gi et godt læringsutbytte i forhold til egen skriving. Å jobbe med sjangertrekk og vite hva en tekst av en bestemt type skal inneholde er en ting. Men jeg tror at det er viktig at man i tillegg illustrerer disse sjangertrekkene med gode tekster som benytter seg av disse. Det kan gi elevene ideer til hvordan de selv skal skrive, hvordan de forskjellige sjangertrekkene settes sammen til en helhet og hva de forskjellige virkemidlene gjør med en tekst. Mange av de gode sakprosatekstene har også det potensialet at de kan skape grunnlag for gode diskusjoner i klassen, både om tema og selve teksten. Og det i seg selv burde vel være en god grunn til å legge litt innsats i å finne frem til de gode og varierte tekstene?


- Posted using BlogPress from my iPad

Belære, behage og bevege

Retorikk ser ut til å være et tema som er forbundet med en viss skepsis. Det kan man se av utsagn som f. eks "Han er retorisk god, men..". Noe av årsaken til dette ligger kanskje i retorikkens mål om å overbevise. Det ser ut til at mange kanskje har en oppfatning om at denne overbevisningen egentlig er en sleip form for manipulasjon, og at fagre ord og løfter skjuler et mangelfullt eller tvilsomt innhold. Man kan rett og slett forføres og ledes ut på ville veier av god retorikk og en dyktig taler. Eller er det egentlig slik?

Jeg syntes retorikk er et spennende tema. Det er også langt mer enn sleipe lurendreiere som forsøker å selge sand til en beduin. Retorikk er et verktøy, som kan gjøre oss flinkere til både å skrive og tale, samt analysere andres taler og tekster. For elevene tror jeg retorikken kan være et nyttig verktøy både for å finne struktur, og for å argumentere på en god måte. Det kan være lærerikt å se hvordan f. eks logos, ethos, pathos og kairos påvirker en tale eller en tekst. Hva om f. eks brudgommens tale til bruden på den store dagen er fullstendig dominert av logos? Eller politikernes presentasjon av statsbudsjettet av pathos? Å la elevene jobbe med slike øvelser er både morsomt og lærerikt. Vi får en forståelse av hvordan de forskjellige elementene fungerer, hvordan de kan brukes og hvor latterlig utfallet blir om de brukes feil. Dette er lærdom man kan ta med seg i eget arbeid, men det kan også virke bevisstgjørende i forhold til hvordan vi oppfatter ting rundt oss, som f. eks taler og reklame. Hvordan bruker reklamen retorikken? Lurendreieren som forsøker å selge sand til beduinen, bruker han mest logos eller pathos? Og hvorfor har han valgt det? Hva med politikerens tale? Hvordan bruker han retorikk for å overbevise oss? Hvordan påvirker disse valgene hans ethos?

Jeg vil påstå at retorikk på ingen måte er et utspekulert fenomen som har til hensikt å manipulere og maskere et tvilsomt innhold. Det KAN brukes slikt, men det kan også brukes til strukturere og fremheve slik at budskap og innhold kommer best mulig frem. Og nettopp frykten for den sleipe retorikeren og hans evner til å villede og forføre er i seg selv et argument for å undervise i retorikk. For hvilken måte er vel bedre å avsløre ham på, enn å bruke hans eget "våpen" mot ham?


- Posted using BlogPress from my iPad

lørdag 19. november 2011

Fantastisk litteratur

Home av chiaralily,
tilgjengelig under Attribution-NonCommercial 2.0 Generic

“This is a story about something that happened long ago when your grandfather was a child. It is a very important story because it shows how all the commings and goings between our world and the land of Narnia first began.” (Lewis 2004: 11).


 Slik begynner bok nummer 6, The Magician's Nephew, i det som må kunne kalles en klassiker innenfor den fantastiske litteraturen, C.S. Lewis Legenden om Narnia. At jeg velger å starte med et sitat fra denne serien er ikke tilfeldig. For det første er det en av mine personlige favoritter. Jeg fikk alle bøkene i serien i jul- og bursdagsgaver fra min bokglade farfar over flere år. Høydepunktet i jula var når NRK sendte BBC produksjonen basert på bøkene. Og jada, i godt voksen alder satt jeg klar i kinosalen når de nye filmene kom. For det andre er dette en serie som alle ivrige lærerstudenter med interesse for litteratur bør kjenne til, i likhet med f. eks Tolkiens verk og Harry Potter. Ikke misforstå, det finnes også mye god, ny fantastisk litteratur, men Narnia nok også et av de verkene som har inspirert mange av dagens forfattere av fantastisk litteratur, noe vi f. eks så i arbeidet med Landet under isen.  Og for det tredje, dette er en serie som treffer midt i selve definisjonen av den fantastiske litteraturen.

Jeg tror ikke jeg trenger å legge ut i en lengre avhandling om Narnias litterære kvalitet. Det har serien selv bevist, i form av popularitet gjennom flere tiår, enorme salgstall og flere populære adaptasjoner over i nye medier. Det er ingen tvil om at Narnia, og andre historier i samme gate, har noe som appellerer til mennesker i alle aldre. Hva er det med den fantastiske litteraturen?

Jeg tror noe av styrken til den fantastiske litteraturen ligger i at den gir en mulighet for å flykte fra den vanlige verden, over i en magisk og fantastisk verden preget av myter og undring. Samtidig er ofte denne verden beskrevet på en slik måte at det er mulig å trekke paralleller til vår egen, hverdagslige verden.  Hva slags verden det er snakk om varierer. Narnia er en av de historiene som i følge Mjør m.fl. kan kalles high fantasy eller heroic fantasy, litteratur hvor man reiser til en annen verden, eller pendler mellom forskjellige verdener (Mjør mfl. 2006). Andre typer, low fantasy eller domestic fantasy, hvor det fantastiske trenger inn i en realistisk verden, nonsensfortellinger eller fortellinger om mytiske land, er andre. Om det går an å peke på noe av det denne mangfoldige og rike litteraturen har felles, så må det være blandingen av det fantastiske og det realistiske. Denne blandingen gir et perfekt utgangspunkt for å ta opp aktuelle problemer på en ufarlig måte. Det fantastiske skaper en avstand, men avstanden er ikke større enn at man kan finne klare paralleller til vår verden. Temaene i denne type litteratur er ofte også problemstillinger som ser ut til å ha opptatt mennesker til enhver tid, kampen mellom det gode og det onde, problemer som skal overkommes og utfordringer som kan virke uoverkommelige ved første øyekast. Midt oppi alt det urealistiske, så finnes det altså rom for identifikasjon. For meg ligger ofte skillet mellom god og dårlig fantastisk litteratur i skjæringspunktet mellom det sannsynlige og det troverdige. Ta f. eks Harry Potter, trollmenn og hekser er i seg selv usannsynlig. Men J.K. Rowling har, slik jeg ser det, klart å lage en historie som er troverdig. Jeg lar meg overbevise om at dette er noe som kunne ha skjedd, fordi styrken i historien er såpass god. Uten av jeg av den grunn begynner å kikke litt ekstra på veggene på nærmeste togstasjon i håp om å finne en magisk portal med avgang til Hogwarts. Så de av dere som ikke er så begeistret for fantastisk litteratur, ikke la dere lure av det usannsynlige. Det ER forskjell på det usannsynlige og det troverdige. De bøkene som for min del faller sammen er nettopp de som blir både usannsynlige og lite troverdig.  

Når det gjelder Narnia, så tror jeg mye av det jeg allerede har beskrevet er noe av nøkkelen til suksessen. Narnia, et land med inngang i klesskapet, med fauner, snakkende dyr og en ond heks, er i seg selv usannsynlig. Men det er så mye som er troverdig. For det første spiller serien på barns fantasi, det er barn som finner veien til Narnia. Det er også bare barn som har adgang til dette mytiske landet, noe som kanskje understreker det faktum at mange barn har en evne til å under seg og fantasere som vi voksene kan misunne dem. Rammene rundt historien, andre verdenskrig og angrepet på London, er også troverdig og reell. Noe av det jeg liker med Lewis univers er også at heltene ikke er perfekte helter, de har sine feil og utfordringer som de fleste av oss dødelige har. Kampen handler ikke bare om å overvinne sine ytre fiender, men om å overvinne seg selv. Det er kanskje noe de fleste kan kjenne seg igjen i?

Alt i alt er den fantastiske litteraturen på mange måter nettopp det, fantastisk. Det er en litteratur med rom for mye, fantasi, kamp mellom gode og onde krefter, helter og anti-helter, ondskap og godhet, myter, magi og hverdagslige problemer. Det er også en litteratur som på sitt beste er lett å leve seg inn i. Undertegnede hadde en av sine mest følelsesladde litteraturmøter med nettopp denne sjangeren. Jeg gråt som en unge når Tolkiens Gandalf døde i Ringenes Herre, og som barn ble jeg rystet langt inn i rota over skjebnen til Aslan i BBC produksjonen av The Lion, the Witch and the Wardrobe. Det at disse historiene kan påvirke meg følelsesmessig i den grad at jeg gråter, smiler, ler og lever meg fullstendig inn i historien, er for meg et kjennetegn på god litteratur. Det er ikke mange andre typer litteratur som har påvirket meg slik i samme grad som den fantastiske litteraturen. Og det til tross for at jeg faktisk ikke er en hardbarka fantasy-fan. Den fantastiske litteraturen er derfor noe av det jeg virkelig gleder meg til å jobbe med i skolen. Og jeg håper alle, til tross for hva de selv måtte mene om sjangeren, klarer å se potensialet og hva denne type litteratur kan bety for lesegleden til mange barn og unge. En ting er i hvert fall sikkert, jeg skal ikke oppholde meg lenge i et klasserom hvor ikke Lewis, Tolkien og Rowling har fast plass i hyllene. ;)

Litteratur:

Mjør mfl. 2006. Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar. Cappelen Akademisk Forlag. Oslo.

Lewis 2004. The Chronicles of Narnia. HarperCollins. London.   

Refleksjon rundt flerkulturell litteratur

Jeg har allerede skrevet et innlegg om norsk som andrespråk, men siden dette er et tema som opptar meg, så velger å skrive et eget innlegg om flerkulturell litteratur.

manga av kaleidoscopestars,tilgjengelig under
Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.0 Generic

Etter forelesinga om fleirkulturell litteratur, og arbeidet med Forberedelsen av Roda Ahmed, sit eg att med mange forskjellige tankar. For å gå rett på sak, eg tykkjer dette er vanskeleg! Altså, eg synest ikkje fleirkulturell litteratur som sjanger er vanskeleg. Eg hengjer med på definisjonen av kva fleirkulturell litteratur er for noko.  Eg ser også verdien av denne typen litteratur, og eg tykkjer at den har ein sjølvsagd plass i klasserommet.  Strand (2009) skriv at denne typen litteratur kan gje minoritetselevar eit møte med eit kjend univers, og det kan gje etnisk norske born kunnskapar om andre land. Altså, både stadfesting og utviding av perspektiv. Ja takk til begge delar. Likevel synest eg altså at dette er vanskeleg.

La meg byrje med å seie at eg tykte at Forberedelsen var ei god bok. Eg er likevel ikkje heilt sikker på om eg ville ha bruka boka i eit klasserom, eller korleis eg i så fall ville ha bruka den. Det handlar ikkje om kvaliteten på boka. Kvaliteten er god nok. Men så var det dette med tema da. For her ligg kjernen i det eg tykkjer er vanskeleg. På ei side, dei tema boka tek for seg, som også andre bøker tek opp, er reelle. Problem rundt det å stå med føtene planta i to forskjellige kulturar, krasj mellom forventningar frå foreldra og samfunnet rundt ein, problematikken rundt arrangerte ekteskap, og kvinnerolla, er aktuelle tema. Ikkje berre det, det kan vere problem som elevar i klassen opplever sjølve. Da kan det å jobbe med bøker som omhandlar desse tema vere viktig. Eg vil ikkje vere den læraren som er redd for å snakke om vanskelege ting, eller som i eit misforstått anfall av “politisk korrektheit” unngår å setje søkjelys på noko som kan vere viktig for elevane. Men så var det dette med den vanskelege balansen da.

Problemet, for min del, ligg ein stad i skjeringspunktet mellom å tørre å ta opp desse tema, og frykta for å bidra til og halde ved lag fordommar og stereotypar. For det er ikkje noko betre enn å vere redd for å snakke om desse tinga. Forberedelsen tek utgangspunkt i det somaliske miljøet. Det er det fleire bøker som gjer, nokon meir kritiske enn andre. Forberedelsen er vel ei av dei «snille» bøkene, i den forstand at Ahmed klarar å få fram dei varme følelsane mellom familiemedlemmene. Men, det er også slik, at somaliarar er ei gruppe som er utsett for ein ganske massiv kritikk frå alle baugar og kantar. At det er utfordringar i nettopp det somaliske miljøet er ein ting, men i ein slik polarisering av samfunnsdebatten, så er det lett for at individa blir borte, mens gruppa blir “alt”. Eg kjenner ei ung somalisk kvinne. Både ho og familien er veldig forskjellig frå det bilete som har blitt skapa av somaliarane. På grunn av alle fordommane mot somaliarar, har ho heilt slutta å seie at ho er somalisk. Om nokon spør, så seier ho at ho kjem frå Eritrea. Det er ei trist utvikling. Det er heller ikkje noko eg som lærar vil vere med på å byggje opp under.

Så, da blir det store spørsmålet, korleis skal vi som lærarar klare å finne balansen mellom ytterpunkta? Korleis kan vi ta opp dei viktige tema, men gjere det på ein måte som ikkje fungerer som bensin på fordomsbålet? Eg har ikkje funne svaret. Hadde eg hatt svaret, så hadde eg vel ikkje synest at dette er vanskeleg. Det eg kan seie, er at eg trur at bruken av slike bøker krev litt av både oss lærarar og av elevane. Eg trur at vi som lærarar må vere reflekterte i forhold til kva for nokre bøker vi brukar. Eg trur også at vi må klare å sjå bøkene og tema frå fleire vinklar. Samtidig tykkjer eg at det er viktig at vi lagar gode, nyanserte opplegg til slike bøker. Elevgruppa er også viktig. Er dette ei gruppe kor elevane er modne nok til å kunne jobbe med ei slik bok, utan å fordele kollektiv skuld? Eller dømme alle medlemmer av ei gruppe? Er vi som lærarar modne nok til å klare det? Medan eg ventar på at nokon skal kome med ein fasit på dette, så trur eg at vi som lærarar kjem langt med å vere reflekterte og medvetne. Dette er bøker som kanskje krev litt meir av oss. Det trur eg det er greitt å vere klar over.

Litteratur: 

Strand 2009. Litteratur i det flerkulturelle kalsserommet. Mangfold, migrasjon og muligheter. Universitetsforlaget. Oslo. 

Språkkontakt


Noe av det som var nytt for meg i forbindelse med forelesningen om etnolekter og språkkontakt, var at pidgin er en type språk, og ikke et språk. Jeg har en del afrikanske venner, og siden de snakker et språk de kaller pidgin, så har jeg levd i den villfarelsen av pidgin var navnet på et språk. Det vet jeg nå at det ikke er. Bildet over her er et eksempel på nigeriansk pidgin. Som dere sikkert ser, så er dette et språk som sterke innslag av engelsk. Noe av det som er morsomt med dette språket er at første gang man hører det, så tror man kanskje at man skjønner hva som sies. Det er jo noen engelske ord her og der! Så følger altså et heller forvirrende øyeblikk hvor man innser at man egentlig ikke skjønner et plukk. Helt til slutt kommer aha-øyeblikket, i det en vennlig sjel tar seg bryet med å fortelle at dette er pidgin engelsk, et eget språk, og ikke en form for engelsk man som en nordboer burde skjønne. Skjønner dere hva som står over her? Nei? Ikke fortvil, fasiten kommer i slutten av innlegget. ;) 

For moro skyld, og for min egen del, bestemte jeg meg for å finne ut litt mer om denne pidginen, som da altså heter pidgin, men som ikke ER et pidginspråk. Nigeriansk pidgin, ofte omtalt bare som pidgin eller brokin, er i følge Wikipedia et kreolspråk (http://en.wikipedia.org/wiki/Nigerian_Pidgin, hentet ut 19.11.11). (Nå er vel ikke Wikipedia verdens beste kilde, men siden dette er mest for moro skyld, og det er begrenset hvor mange kilder man finner om nigeriansk pidgin sent på en lørdagskveld, så får det gå for denne gangen.). Dette stemmer vel også ganske godt med det Åse kom frem til i forelesningen. I Språkmøte beskrives kreolspråk som språk som ofte begynner som pidginspråk, men som gjennomgår en kreolisering hvor språket blir bygd ut grammatisk og utvider sitt domene slik at det brukes som et vanlig språk (Mæhlum m.fl. 2008). Dette ser ut til å passe godt med nigeriansk pidgin. Nigeriansk pidgin har nemlig en grammatikk som kanskje er mer komplisert og utbygd enn det man vanligvis ser i forbindelse med pidginspråk. Det er bla gitt ut en grammatikkbok, som tar for seg både syntaks, fonologi og morfologi (http://www.abebooks.co.uk/9780415022910/Nigerian-Pidgin-Faraclas-Nicholas-G-0415022916/plp, hentet ut 19.11.11).

Nå skrev jeg jo akkurat at nigeriansk pidgin er et kreolspråk. Det er ikke helt sant, eller ihvertfall ikke noe som alle er enig i. Ihvertfall ikke i følge Wkipedia, eller slik jeg forstår Wikipedia. Nigeriansk pidgin lever opp til definisjonen av et kreolspråk når det gjelder grammatikk og domene. Men det er en kontrovers i forhold til om det kan kalles et morsmål (http://en.wikipedia.org/wiki/Nigerian_Pidgin, hentet ut 19.11.11). I følge Språkmøte nemlig et av de viktigste skillene mellom pidgin og kreol, at kreolspråk har blitt morsmålet til nye generasjoner )Mæhlum m.fl. 2008). Jeg har inntrykk av at mange nigerianere (dette er utelukkende min synsing) er flerspråklige. I tillegg til forskjellige afrikanske språk, så snakker mange engelsk og pidgin. Så her blir det vel et spørsmål om hvilket språk som isåfall er å regne som morsmål. Men Wikipedia oppgir at nigeriansk pidgin er "native language" for 3-5 millioner mennesker og andrespråk for minst 75 millioner (http://en.wikipedia.org/wiki/Nigerian_Pidgin, hentet ut 19.11.11).  Legg til at variasjoner av nigeriansk pidgin snakkes på tvers av minst 250 etniske grupper, og at variasjoner finnes i andre deler av vest-Afrika, så er nigeriansk pidgin et fascinerende stort språk (ibid.). Hvor mange snakker nigeriansk pidgin sammenlignet med f. eks norsk? Uten at jeg aner hvor mange som snakker de forskjellige språkene i Afrika, så blir jeg ikke overrasket om nigeriansk pidgin, eller pidgin, ligger ganske høyt oppe på lista over store språk på det afrikanske kontinentet.  

Språk er i det store og det hele spennende. Det er også et tema som mange er opptatt av. De fleste har vel f. eks fått med seg at det er mange som er redd for at det norske språket skal bli "ødelagt" av impulser fra andre språk og variasjoner. Jeg skal også tilstå at jeg er en av dem som grøsser litt på ryggen når jeg hører noen si "schøre" eller "sjøtt" til "kjøre" og "kjøtt". Men samtidig er det viktig å huske at språk er noe som er i stadig utvikling. Den norsken vi snakker i dag er ikke lik som den norsken som ble snakket for 100 år siden. At språk påvirker hverandre er heller ikke noe nytt. Vi har låneord i våre språk som kommer fra andre språk, uten at vi tenker over det. Et språk som jeg kjenner litt til er jo arabisk. Arabisk er et språk som har påvirket veldig mange språk, ikke minst fordi det er språket til islam. I praksis overhørte jeg en gang at en gruppe av mine medstudenter lærte hvordan de skulle si noe a la "god morgen" på de forskjellige språkene som var representert i klassen. En av tingene de lærte var at "marhaba" var tyrkisk. Det er det, i den forstand at "marhaba" er en del av det tyrkiske språket i dag. Men det kommer fra arabisk. På samme måte har vi låneord i språk vi kjenner godt, som stammer fra arabisk, uten at vi er klar over det. Jeg fant en liste på Wikipedia over arabiske låneord i engelsk. Den er relativt lang. Visste dere f. eks at engelske ord som sugar, admiral, adobe, algebra, aubergine, assassin, arsenal, candy, coffee, cotton, giraffe, lemon, orange og zero er regnet som ord som har sitt opphav i arabisk (http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_Arabic_loanwords_in_English, hentet ut 19.11.11)? Noen av disse har jeg "følte på kroppen", da jeg i min uvitenhet kan spørre min samboer om hva f. eks lemon eller cotton er på arabisk. Det jeg har fått tilbake er et heller skeptisk ansiktsuttrykk og ord som "limun" og "qutun". Ansiktsuttrykket kan nok best oversettes med "dette er ord dere har fått fra oss, også spør du meg om hva de heter på arabisk?". ;) Så at ord og uttrykk har funnet veien inn og ut av språk i lang tid er det ingen tvil om. Mange av dem er vi ikke lenger klar over. Men jeg tror ikke noen av den grunn mener at f. eks engelsk står i fare for å forsvinne, utvannes eller "arabiseres" til tross for låneordene. Jeg tror derfor at vi må venne oss til at språk ikke er døde størrelser som aldri endrer seg, men heller noe levende og dynamisk som forandrer seg over tid. Og er ikke det strengt tatt mer spennende? :)

Her kommer forresten den lovte fasiten:

Everyone is entitled to all the rights and freedoms set forth in this Declaration, without distinction of any kind, such as race, colour, sex, language, religion, political or other opinion, national or social origin, property, birth or other status. Furthermore, no distinction shall be made on the basis of the political, jurisdictional or international status of the country or territory to which a person belongs, whether it be independent, trust, non-self-governing or under any other limitation of sovereignty.


Litteratur:


Mæhlum m.fl. 2008. Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk. Cappelen Akademisk Forlag. Oslo.

http://en.wikipedia.org/wiki/Nigerian_Pidgin , hentet ut 19.11.11

http://www.abebooks.co.uk/9780415022910/Nigerian-Pidgin-Faraclas-Nicholas-G-0415022916/plp , hentet ut 19.11.11

http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_Arabic_loanwords_in_English , hentet ut 19.11.11.

fredag 18. november 2011

Nynorsk som sidemål

Heisann, eg heiter Aida, og eg har hatt nynorskfobi.

Det er eg ikkje aleine om. Men eg skriv altså “har hatt”. Eg er “frisk” no. Nynorsk er greitt. Ikkje berre greitt, det kan vere både morosamt og fascinerande. For ja, eg lar meg fascinere av ord som “korkje” og “huglag”. Nynorsk skapar språkleg variasjon og mangfald. Det er også mange gode bøker som er skrive på nynorsk.

Eg har brukt dagen på å pleie ein sår hals og lese Nynorsk på nytt. Det fekk meg til å tenkje på kvar nynorskfobien min kjem frå.  Eg starta med nynorsk i 8. klasse (det som i dag heiter 9. klasse). Vi hadde nynorsk ein time kvar fredag. Denne timen bruka vi til å lese tekstar, til dømes Gunnlaug Ormstung, skrive “spynorsk mordliste” på alle ordbøkene og lage kolonnar i skriveboka til bøygning av verb.  Nynorsk VAR spynorsk. Frå spynorsken på ungdomsskolen, til oppstarten på høgskolen, så møtte eg nynorsk ein gong. På privatisteksamen i sidemål. Eg trur dette er kjernen i fobien. Nynorsk blei eit tørt og rart fag i tillegg til norsk. Det blei både gammaldags og eksotisk, men ikkje noko levande.  Det er ikkje motiverande.

Dette plutselege anfallet av innsikt gir meg nokon tankar om korleis nynorskundervisning bør vere. Og det er ikkje sånn som vi hadde det. Nynorsken må vere levande, det må vere eit språk som elevane brukar og opplever som naturleg. Utfordringa for oss blir å gi elevane eit positivt møte med nynorsken. Korleis gjer ein det?

Eg trur at det er viktig å begynne tidleg. Korfor skal ein vente til dei siste åra på ungdomsskolen? Er det ikkje slik “øving gjer meister”? Gjeldar ikkje det i nynorsk? Om ein ventar for lenge, korleis skal da nynorsken bli ein naturleg del av norskfaget? Askeland og Falck-Ytter skriv: “Eit overordna spørsmål er om ein skal drive periodeundervisning i nynorsk, eller om nynorsk skal kome som kontinuerlege innslag i norskundervisninga elles. Vi tenkjer at det beste er om nynorsken blir voven inn i heilskapen. “(Askeland og Falck-Ytter 2009: 61).  Eg trur at nynorsken skal vere ein del av heilskapen. Å gjere det til eit eiget fag i norsken som poppar opp i 9. klasse, gir ikkje akkurat eit inntrykk av at nynorsk og bokmål er jamstilte målformar og at nynorsk er like levande og naturleg som bokmål.

Elevane må også få møte nynorsk på ein måte som treffer dei. Skal nynorsken klare “å konkurrere” med bokmålet, så kan ein ikkje møte populærkulturen elevane kjenner, som er dominert av bokmål, utelukkande med gamle, tørre tekstar som elevane ikkje klarar å identifisere seg med. Vi som lærarar må gi elevane gode tekstar, varierte oppgåver og spennande utfordringar. Akkurat som i all anna undervisning. Eg trur også at vi kan koste på oss litt humor. Are Kalvø er eit døme på ein forfattar som kan gjere nynorskundervisninga morosam, og kanskje få elevane til “å gløyme” at det er nynorsk dei les. Ein tekst eg har bruka med stort hell er Korleis kan vi bli kvitt bokmålet? av Are Kalvø. Kalvø skriv “Kampen er i gang. Snart har vi vunne. Om ein går historisk til verks og ser på alle dei store nynorske sigrane, så kan det ikkje vere mykje tvil om at vi snart er kvitt bokmålet. Det kan ikkje vere mykje tvil om at vi nærmar oss samfunnet vi alle drøymer om: Samfunnet der bokmålsbrukarane enten har gitt opp frivillig eller sit bak lås og slå.” (http://www.arekalvo.no/indeks.asp?id=500 , henta ut 18.11.11).  Dette gir ikkje berre trening i å lese nynorsk, det gir også ein humoristisk vri på dei fordommane mange bokmålsfolk har imot nynorsk.  Teksten er morosam, nynorsken god og ein kan også bruke teksten til å snakke om verdien av å ha to målformar. Kan ein be om meir?
Alt i alt synast eg at både elevane og nynorsken fortener at vi som lærarar sørgjer for å gjere det vi kan for at sidemålsundervising i nynorsk skal bli så levande, spennande og aktuell som mogeleg. Vi må ikkje bli kjernen i fordommar, eller dei som gjer at nynorsk blir spynorsk. Vår jobb blir å introdusere elevane for den rikdomen og mangfaldet som finnast i det norske språket og til alle dei kulturelle og historiske “skattane” som har sin basis i nynorsken.

Ps. Agnete: som tidligare nynorskforbikar, så er eg ganske fersk i faget. Å blogge på nynorsk er skremmande nok i seg sjølv, så ikkje sjå så hardt på feila mine. ;)

Litteratur:

Askeland og Falck-Ytter 2009. Nynorsk på nytt. Fagbokforlaget. Bergen.  

http://www.arekalvo.no/indeks.asp?id=500 , henta ut 18.11.11

Prosjekt holde seg oppdatert på ungdomslitteratur

Som kommende norsklærer er det vel hevet over enhver tvil at det er en fordel, eller et krav, at man er oppdatert på ungdomslitteratur. Siden det er noen år siden jeg selv var ungdom, så er det også noen år siden jeg har lest noe særlig ungdomslitteratur. Dette skal det nå bøtes på! Jeg skal være engasjert lærerstudent, og dykke ned i nettopp ungdomslitteratur.

Noen av dere har sikkert fått med seg at jeg har holdt på med prosjekt Twilight i høst. Jeg har lest de tre første bøkene, og en god del av den siste boka. Jeg har allikevel valgt å legge bort den siste boka litt, fordi den tar en vending som jeg ikke helt kjøper. Jeg skal ikke røpe for mye. ;) Uansett, jeg skal nok lese den ferdig, men fordi jeg pr nå irriterer meg grønn, gul og blå over denne utviklingen, så tror jeg det er greit å ta en pause. Jeg benytter derfor anledningen til å snuse på litt andre bøker. Og, siden jeg er litt inspirert av økten om fantastisk litteratur, så er det den fantastiske ungdomslitteraturen jeg velger å begynne med.

Jeg har bedt om tips til bøker her og der, og har derfor fått en ganske imponerende leseliste. Jeg tror ikke  jeg skal ha problemer med å fylle juleferien. Men om noen av dere er oppdatert på fantastisk ungdomslitteratur og kjenner til gode titler, syng ut. :) Et sted må man som kjent begynne, så jeg har akkurat begynt på Fallen engel av Becca Fitzpatrick. Det er en ny bok her i Norge, boka kom først ut i 2009, men den norske oversettelsen kom ut i år. At jeg har valgt denne er det flere årsaker til. For det første er den gitt ut av Gyldendal forlag. Jeg har jo jobbet litt med Gyldendal forlag, og nevnte forlag har nærmest spammet ned både mailen min og newsfeeden på Facebook om at dette er en bok som MÅ leses.  Svak som jeg er, så lar jeg meg lure av massiv reklame. Videre ser jeg at mange påstår at dette er serien som kommer til å ta over for Twilight, og siden jeg allerede har lest Twilight, så er det jo bare å stupe i det. Jeg har også sett mange påstå at det er en god bok, den hyggelige damen på Norli på Papirbredden var full av rosende adjektiver når jeg skulle kjøpe den, så da må det jo nesten ta en nærmere titt.

Her er Gyldendals beskrivelse av boka:
Mørkt, romantisk, mystisk og forførende -- internasjonal megabestselger endelig på norsk!
Nora faller viljeløst og absolutt mot bedre vitende for den mystiske Patch – gutten med det hånlige smilet, det gjennomborende blikket og den ubehagelige evnen til å vite hva hun tenker og hvor hun er til enhver tid.
Plutselig befinner hun seg i et kaos av farlige situasjoner og uforklarlige hendelser – den urgamle kampen mellom de udødelige. Patch er en fallen engel som ønsker å bli menneske. For å redde ham og gi ham vingene tilbake, må hun ofre seg selv. Men vil han la henne gjøre det? Nora vet snart ikke hvem hun kan stole på. Hun skjønner at hun må velge: Enten gi opp motstanden og bli hans, eller komme seg så langt unna som bare mulig. Men når sannheten om Patch begynner å gå opp for henne, er det for sent å snu …
•  Fallen engel er en besettende roman som kretser rundt konflikten mellom de udødelige. Becca Fitzpatrick har tatt mytologien om falne engler fra gamle bibelske referanser fram til våre dager. Denne romanen er et must for Twilight-fans i alle aldre!
• Oppfølgeren «Crescendo» kommer i 2012

Jeg har ikke lest så mye at jeg skal begi meg ut på en omtale, men jeg ser allerede hvorfor den sammenlignes med Twilight. Konseptet er ganske så likt. Menneskejente faller for overnaturlig gutt. I Twilight var det en vampyr, i Fallen engel er det, naturlig nok, en engel. Nå har jeg som sagt ikke lest så mye, men jeg har allerede sett noen forskjeller som gleder meg litt. Nora er nok noen hakk mer handlekraftig, sterk og egenrådig enn Bella. Patch, engelen, er jo selvfølgelig også en kjekkas, men beskrives ikke like overstadig og pompøst som Edward. Jeg syntes også det er litt forfriskende at vampyrene er byttet ut med engler. Vampyrer er et gammelt tema, som for mange er forbundet med en del forventninger. Det at Meyer snur opp ned på konseptet vampyrer (som sagt, de glitrer) er nok noe av det noen (les: meg) sliter med å akseptere. Engler er ikke, i hvert fall ikke for meg, forbundet med like mange forventninger. De må gjerne glitre for min del. Ikke at de har gjort det, ennå, men om de hadde gjort det hadde nok ikke ført til et like stort “Hva i all vide verden og himmel og hav” øyeblikk som glitrende vampyrer. Det er også litt ironisk at engelen fremstår som mer “badass” og skummel enn vampyren. Jeg har diskutert Twilight med noen av mine eminente medstudenter, og noe av det vi har snakket om er at Twilight er ganske proppfull av religiøs moral, noe man f. eks ser i synet på sex før ekteskapet og kvinnesyn. Dette har jeg så langt ikke sett noe av i Fallen engel. Snarer tvert i mot, hovedpersonene møtes i forbindelse med et skoleopplegg om forplantningslære og sex. Jeg syntes vel denne delen av ungdomslivet er mer realistisk skildret i Fallen engel enn i Twilight. Ikke misforstå, det er ikke noe dampende heit erotikk i Fallen engel heller (ikke så langt i hvert fall), det er tross alt en ungdomsbok. Men det er tema som ungdommene der både er opptatt av og pinlig berørt av. Spesielt i forbindelse med lærerens utlegg og vinkling av temaet. Alt i alt syntes jeg denne fremstillingen virker mer troverdig.

Kanskje jeg gir en nærmere omtale av boka senere, men det jeg kan si er at jeg så absolutt kan se for meg at de som liker Twilight også kan like Fallen engel.
Ellers har jeg også bestilt noen flere bøker, så i nærmeste fremtid er planen å lese:

  • Heksenes hevn av Joseph Delaney
  • Percy Jackson av Rick Riordan
  • Demonenes by av Cassandra Clare
  • Og Dødslekene av Suzanne Collins
Noen som har lest noen av disse? Eller som vet om andre gode bøker?

Bjørn Sortland: 10 ting eg trur eg har tenkt på når det gjeld å skriva for ungar og unge

Arbeidsgruppa har lest og kommentert hva Bjørn Sortland tenker rundt det å skrive for unge. Våre kommentarer er markert i kursiv.


Eg har hittil skrive mest for ungar og ungdom. Eg får ofte spørsmål om dette, sjølv om eg eigentleg ikkje ser så mange forskjellar på å skriva for vaksne og unge. Eg høyrer likevel etter når sterke forfattarar som Jon Fosse problematiserer det å skriva barnelitteratur, særleg fordi han skriv gode barnebøker sjølv. No finn eg ikkje plass til å gå inn på det han eller andre seier om kunstens autonomi osv., men eg vil ha nemnt at det nok er forskjellar, og at eg på ein eller anna måte underbevisst sikkert tar stilling til desse. Eg skriv likevel dei bøkene eg skriv fordi eg har lyst til å skriva akkurat dei. Har eg skrivelyst, så er det det beste teiknet på at eg skriv slik eg skal. Og eg kjenner meg ikkje hemma som forfattar av å skriva for ungar. Gode barne- og ungdomsbokforfattarar som til dømes Astrid Lindgren, Erlend Loe, Rune Belsvik, Annika Thor, Fam Ekman, Mark Twain, Stein Erik Lunde, Roald Dahl, Gunnar Ardelius eller C.S. Lewis inspirerer meg. Lista er lang. Men eg får sjølvsagt like mykje skriveglød av å lesa Ian McEwan, Bibelen, Cormac McCarthy, Jon Fosse, Amos Oz, Marguerite Duras, Graham Greene, J.M. Coetzee. Og kor skal eigentleg Antoine de Saint-Exupéry plasserast? Kort og godt: Det er den sterke litteraturen som gjeld.

Her er ting som eg sjølv av og til har tenkt på når det gjeld skrivinga mi, sjølv om dei ikkje er reglar eller noko, dei ligg der berre ein stad på harddisken. Dei kjem litt hulter til bulter, og eg kunne heilt sikkert ha sagt det annleis. I morgon er eg sikkert ueinig med meg sjølv. Desse listene skriv eg sannsynlegvis berre for å gi ein illusjon av struktur. Men altså:

1. Eg har trong for å skriva ganske forskjellige bøker, og har også forskjellige slags lesarar. Eg har òg trong til å slå fast noko sjølvsagt: Ungar er like forskjellige som vaksne, det finst ikkje ein type litteratur som absolutt alle ungar liker, det er ikkje bestemte «tøyseord», «glade fargar» eller «skumle lydar» som slår an hos alle. Ungar er ikkje forskjellige «målgrupper», men sjølvstendige individ. Men det må seiast: Som vaksne følgjer dei òg ofte den jamne straumen.

Sortland har et godt poeng her. Alle lesere er forskjellige. Barn som vokser. Derfor når han så mange med sin litteratur. Vi tror hans bevissthet på dette gjør han så selgende.

2. Ungar har alltid krav på at forfattaren har tatt skikkeleg stilling til språket. Klisjear, slappe setningar og alt anna som er språkleg upåliteleg, er ein styggedom – om det så berre er ei innleiing i ei peikebok (det vert rett nok sjeldan skrive slike innleiingar). Noko anna er respektlaust overfor lesaren. Mesteparten av tida mi går med til å om igjen og om igjen jobba meg gjennom teksten. Og om igjen ein gong til. Sjølvsagt synest eg aldri at det blir godt nok, men på eitt eller anna tidspunkt må ein berre seia at boka er ferdig og få ho ut. Seier nokon at eg slurvar med språket, må eg gå i skammekroken og tenkja meg om ei god stund.

Den språklige bevisstheten hans gjør at boka appellerer til både unge voksne og yngre mennesker som barn og ungdom. Han undervurderer ikke leserne sine, noe som gjør bøkene “mer seriøse”. Vi synes dette gjør litteraturen hans god.

3. Det finst som oftast nokre ungar/unge i bøkene mine som unge lesarar reint aldersmessig kan identifisera seg med. Det er ein slags regel, trur eg.


Sortland er målrettet mot de leserne han regner med leser de gitte bøkene. Det er fint. Da blir leseren tatt på alvor og identifiserer seg i større grad med boka.

4. Sjølv om det ikkje betyr at eg alltid prøver å halda lesarane på pinebenken, så er eg opptatt av at bøkene mine skal vera spennande. Det er ikkje heilt lett for meg å forklara nøyaktig kva spennande er, men eg kjenner det i kroppen når det er der, det skal alltid vera eit draiv i teksten som gjer at lesaren berre må lesa litt til. Det gjeld jo alle bøker. (Eg liker ikkje ein gong ordet spennande, berre så det er sagt.)

Nerven i bøker er viktig for å holde på leseren. Det trenger ikke være ren spenning, men en viss nerve og sammenheng i boka er viktig for lesegleden og motivasjon for videre lesing.

5. Typiske serie-/sjangerbøker skal ikkje undervurderast, i dag er det mange nyansar. For veldig mange forfattarar vart typiske sjangerbøker inngangsbilletten til litteraturen. Eg las sjølv mange bøker med herlege, glossy framsider og titlar som tok meg med til Zanzibar. Eg har skrive opptil fleire slike bøker sjølv, fordi eg synest det er gøy. Eg prøver å gjera det så godt eg berre kan.

Sortlands argumenter rundt sjangerbøker kan vi stille oss bak. De skal ikke undervurderes. Allikevel synes vi dette med forfatternes inngangsbillett er noe rart. Vi lurer på hvor Sortland vil med dette.

6. Trass i at eg tviler stadig meir på om boka har ein absolutt immunitet, trur eg framleis sterkt på boka som medium, også reint fysisk, tredimensjonalt. Boka må ha rett tyngde, rett papir, eit godt omslag, god design, gode illustrasjonar, leseleg skrift osv. Ho skal vera stolt av utsjånaden sin. Særlig ser eg ulike former for bildebøker som eit knallbra medium. Kanskje er det fordi eg er ein mislukka illustratør, at eg ønskjer bilde i halvparten av bøkene mine. Noko av det mest lystvekkjande eg veit, er å jobba med illustratørar. Dei er gode lesarar, og les ofte ein tekst med ei friskheit som berre barn har. Det er utruleg inspirerande når dei har lese bøkene mine på nytt gjennom illustrasjonane sine. Teksten min blir noko meir, noko som er større.

Vi er enig med Sortland i hans argumenter rundt bøkenes utforming. Vi stusser derimot over hans valg av omslag på “Alle har eit sultent hjerte”. Boka blir særs anonym. Vi tror ikke omslaget tiltaler lesergruppen i nevneverdig grad. Derimot skal tittelen roses.

7. Eg har skrive fleire bøker om kunst. Ungane kan gjennom litteratur få nøklar til vaksenverdas kunst, litteratur, musikk osv. Men ein skal ikkje tvinga dette skjøre på dei gjennom ein krampe-pedagogikk som svekkjer lysta. Eller gjera ting banalt og infantilt. Kven vart eigentleg levande interessert i lyrikk gjennom lyrikk-analysane på vidaregåande? Obligatoriske turar på Munch-museet og andre museum er eit must. Å ha pensum og prøver i kunst-historie er absolutt. Kunst og estetikk er òg fag. Så tvingast må dei, ungane.

Kunsten er flott, det synes også vi. Derimot er vi sterkt uenig i at kunst skal påtvinges elevene. Tvang fører særdeles lite godt med seg. Merkelig motsier Sortland seg selv i dette punktet.

8. Det beste rådet eg har fått når det gjeld å skriva for ungar, er at ein skal vera lojal mot knehøgda. Eg hugsar ikkje kven som sa det til meg, men eg høyrte det like etter at eg debuterte. Ein kan skriva om fødsel og død, forelsking eller kjærleik som går i sund. Men likevel ikkje i eit språk som er kryptisk for dei. Det er forskjell på å vera kryptisk, og å visa dei ei hemmelegheit. Det er ikkje viktig at ungar forstår alt, det er fint å berre kunna sansa noko. Overtydelegheit slår i hel. Det er dølle greier. Det er noko av utfordringa med å skriva for ungar. All sterk kunst og litteratur har i seg ei hemmelegheit.

Flott at han skriver tydelig, men ikke overtydelig. Da kan også vanskelig tem diskuteres. Unger trenger ikke å bli overbeskyttet.

9. Eg skriv om ting som eg sjølv har lyst til å lesa om, og som interesserer meg. Alt anna er bløff. Og det er ikkje lov å lyga om slikt berre fordi ein er lat. Ungar liker ofte det same som vaksne. Dei liker ikkje uinspirerte, idylliserande barnebøker med høg kakao-faktor og parodisk koselege bestefedrar frå ein barndom som eigentleg aldri har eksistert. Heller ikkje det motsette: Bestilte spisevegringsbøker og konstruert problemfokusering er sjeldan gripande. Som forfattar må eg ha kontakt med mitt eige stoff, som det heiter. Det er det einaste, det viktigaste. Då kan ein skriva om godt om både bestefedrar og spisevegring.

Det er lurt å skrive om det man interesserer seg for og har kjennskap til. Da blir litteraturen mer genuin. Ekthetsfølelse er viktig for at litteraturen skal treffe.

10. Ungar er opne for Guds eksistens.

Sortlands påstand om gud er noe uklart for oss. Vi forstår ikke helt hva han mener. Er han særs glad i åpne slutter? Barn er kanskje åpne for guds eksistens, men vi klarer ikke helt å se verdien av dette i litteratur. Det er meget mulig at Sortland er religiøs. Teologen er også en del av litteraturen hans. Teologen har tydeligvis svaret på problemet. Sortland har også bibelen som yndlingsbok. Vi tror ikke gud nødvendigvis behøver å være en del av litteraturen for barn. Derimot er det greit å inkludere religiøse mennesker i litteraturen.

onsdag 5. oktober 2011

Valg av litteratur

Jeg skal ikke legge skjul på at litteratur er et av de emnene i norskfaget som får hjertet mitt til å slå litt raskere. Jeg syntes det er kjempegøy å jobbe med litteratur, i tillegg til at det er viktig mtp på leseferdigheter. Inspirert av Veras spennende forelesninger om ungdomslitteratur og Marias kommentar på innlegget mitt om Twilight, har jeg derfor lyst til å synse litt rundt valg av litteratur til bruk i skolen. Og Maria, tusen takk for hyggelige ord, jeg føler vel ikke selv at jeg er veldig flink på dette området ennå, men jeg vil gjerne bli det. :) Derfor syntes jeg både det er spennende og prøve det ut i praksis og å reflektere litt rundt det her. Dette innlegget er forøvrig basert utelukkende på min synsing og mine tanker, så ta det for det det er.

Jeg har lyst til å begynne med å si at med tanke på bruk av litteratur i skolen, så prøver jeg å dele det i to kategorier. Individuell lesing for å stimulere leselyst og leseferdigheter og litteratur som man jobber med i klassen som helhet. Grunnen til at jeg mener at det er lurt å være bevisst på disse to kategoriene, er at både hensikten og kravene til litteraturen er forskjellig. Jeg begynner derfor med den første, litteratur for individuell lesing.

Når elever skal lese på egenhånd, så tror jeg det aller viktigste er at man finner frem til litteratur som elevene liker å lese. Det skal være lystbetont og spennende for eleven! Her er målet for min del først og fremst at elevene skal oppdage at det kan være gøy å lese, at de får gode efaringer og finner frem til de bøkene som de har problemer med å legge fra seg. Jeg tror derfor det er viktig å gi elevene frihet til å lese det de vil. La dem finne frem til bøker selv. Lærerens jobb blir å hjelpe de som eventuelt sliter med å finne ut hva de vil lese, å finne frem til bøker som man tror kan fenge. Derfor er det også viktig at vi som kommende norsklærere er oppdatert på barne- og ungdomslitteratur. I arbeidet med denne type litteratur, så prøver jeg å legge til side mine voksne fordommer om litteratur. Hva jeg måtte mene er god eller dårlig litteratur, hva som er pedagogisk korrekt og hva slags bøker jeg tror har et læringspotensiale, er ikke viktig. Det er jo ikke jeg som skal lese boka, det er eleven. Læringspotensialet ligger i selve lesestimuleringen. Om det er bøker som jeg personlig måtte mene at egner seg best til å tenne opp i peisen med, vel, det betyr fint lite. Jeg er godt i gang med prosjekt Twilight, noe som er et godt eksempel på akkurat dette. Twilight er bøker som jeg, som voksen leser, har et litt blandet forholde til. Men samtdig så har de en verdi, i form av at denne serien har fått svært mange barn og ungdommer til å lese. Og tatt i betraktning at det er 4 ganske omfattende bøker, så er det suverent! Jeg havnet for litt siden i en diskusjon med noen som mente at det er en uting at barn og unge leser popkultur som Twilight, bøker som mange voksne lesere nok mener at er heller middelmådig litteratur. Vedkommende mente også at man heller burde oppfordre barn og unge til å lese klassisk litteratur og bøker med anerkjent litterær verdi, som Dumas og Hugo. Jeg er dypt uenig. Det vil si, bøker som Greven av Monte Cristo og De tre musketerer har så absolutt litterære kvaliteter, på et litt annet nivå enn Twilight. Det finnes helt sikkert unge lesere som vil ha stor glede av disse bøkene. Men, jeg tror også at om man ser på de 5 siste årene, så tror jeg faktisk at Twilight har hatt en større betydning for å få barn og unge til å lese, enn Dumas. Det gir i mine øyne Twilight, og andre slike bøker, en verdi. For å oppsummere, så vil jeg si "Ja takk, begge deler!". Sørg for å ha et variert utvalg av litteratur tilgjengelig. Fra klassisk litteratur til popkultur. Jeg ser ingen grunn til å forsøke å få en elev som har lyst til lese Twilight eller spøkelseshistorier til å velge Dumas istedet fordi vi voksne mener at det er bedre litteratur. Vi får heller forsøke å legge vekk våre fordommer og tendenser til åndssnobberi og la eleven velge. For det er jo faktisk slik at om den eleven som ønsker å lese popkulturelle bøker i dag, kanskje på sikt utvikler et såpass godt forhold til lesing og litteratur at han eller hun selv oppsøker klassisk litteratur senere.

Den andre kategorien jeg nevnte innledningsvis er litteratur til bruk i en samlet klasse. Når det gjelder individuell lesing forsøker jeg som sagt å være så åpen og fordomsfri som mulig, i valg av litteratur til bruk i hele klasser gjør jeg det motsatte. Jeg tar på meg lærerbrillene og er kritisk. Skal jeg som lærer bruke tid på en bok i klassen og få elevene mine til å jobbe med boken, så må den ha et minimum av kvaliteter og potensiale. Her er en liten sjekkliste som jeg vurderer disse bøkene ut ifra:

  • Er dette en bok som kan fenge elevene?
  • Er det en bok som passer til aldergruppen, nivået og leserrollen?
  • Er det en bok som kan være interessant for både jenter OG gutter?
  • Har den noe elevene kan identifisere seg med?
  • Er boken skrevet på en god måte? 
  • Er det en bok som har poentsiale for gode litterære samtaler? Gir den oss noe vi kan snakke om? Filosofere rundt? Engasjere oss?
  • Er det en oppgave som har poetensiale for at jeg som lærer kan lage gode oppgaver og opplegg?
Noen av punktene er opplagte og selvfølgelige, andre er ting man som kommende lærer burde gjøre seg noen tanker om. For å ta et par eksempler, det hjelper fint lite om en bok er super for jentene, om guttene syntes den er forferdelig. Klassen består av både gutter og jenter. Begge kjønn fortjener at vi som lærer gjør oss noen tanker rundt dette. Bøker vi jobber med i klassen bør ha noe for alle. Vi vet jo også at det er forskjell i lesemønster og at guttene kanskje er mer kresne og mindre glad i lesing. Prøv derfor å finne bøker som kan fenge begge kjønn. Det er vanskelig å finne en bok alle elsker, uavhengig av kjønn, men jeg vil ihvertfall forsøke å styre unna bøker som er veldig typisk jente- eller guttebøker. En annen ting er at boken skal være noe vi kan jobbe med. I forbindelse med valg av litteratur til muntlig eksamen måtte jeg ta flere runder for å finne frem til en bok. Jeg oppdaget nemlig at til tross for at noen av bøkene jeg leste var gode, så hadde jeg fint lite å si om dem. De bøkene jeg liker best, er de bøkene som gir meg mange ideer til litterære samtaler og  arbeidsmåter. Om jeg får en god følelse av at "Denne boken hadde det vært spennende å jobbe med! Vi kunne ha gjort sånn eller sånn og kanskje sånn!", så er det for meg en god bok til å bruke i klassen. Et eksempel på en slik bok er for meg Landet under isen. Den gir stort rom for gode samtaler og arbeidsoppgaver som er litt mer spennende enn "Hva heter hovedpersonen i boka?". Jo større rom boka gir meg som lærer til å finne gode arbeidsmåter eller rom for å utfordre og engasjere elevene, jo bedre er det. Dette var noe jeg fikk bekreftet under andreårspraksisen i førsteklasse. Det jeg opplevde der var at de gode bøkene gjorde den litterære samtalen morsom og spennende. Elevene, til tross for sin unge alder, var så fantastisk reflekterte at det var en lek å komme med åpne spørsmål som de kunne reflektere rundt. En effekt av dette var at elevene ble svært engasjerte. Det at jeg som lærer hadde litteratur som gjorde lett for meg å finne gode spørsmål og måter å jobbe på, gjorde det hele mer spennende for eleven. Det ble altså vinn-vinn for både meg og elevene.  

Helt til slutt vil jeg bare gjenta av arbeidet med litteratur kan være både morsomt og lærerikt! Om dette er noe dere får mulighet til å prøve ut i praksis, så bør dere ta den! :) 

Bedre sent enn aldri - kilder og kildekritikk

Da var høstferien studieuka godt i gang og etterhvert som jeg har begynt å lukte på tanken om at jeg kanskje burde begynne å vurdere å ta fatt på studiedelen av studieuka, så gikk det opp for meg at jeg mangler et obligatorisk blogginnlegg. Nærmere bestemt et om kilder og kildekritikk. Man kan ikke få med seg alt her i verden, kan man vel?

Jeg mistenker at det ikke er uten grunn at nettopp dette emnet har gått meg hus fordi. Temaet er viktig, men det er ikke akkurat et tema jeg føler at jeg kan blogge lange, gode innlegg med sylskarpe poeng og bøtter av engasjement om. Uansett, obligatorisk er obligatorisk, så jeg får prøve å knotte ned noe som er mer eller mindre fornuftig.

Jeg er glad i bøker. I den grad at bokhyllene her hjemme stadig kneler under vekta av bøker jeg har klart å pådra meg i årenes løp. Jeg liker lukta av dem, jeg liker å kunne bla i dem, jeg liker å vite at de står i bokhylla, tilgjengelige og fulle av informasjon. Bøker er fint. Med tanke på kilder er også bøker førstevalget mitt. Det er en slags trygghet i å referere til bøker. Jeg vet at de har vært gjennom en kvalitetskontroll hos forlaget og informasjonen om den som har skrevet bøkene er ofte lett tilgjengelig. Det er ikke hvermannsen med en fiks ide eller en mening som skriver fagbøkene vi har som pensum. Om jeg får valget mellom å kjøpe en bok om temaet jeg skal skrive om, eller søke meg frem til kilder på nett, så velger jeg uten tvil å kjøpe boka. Det betyr ikke at man ikke skal være kritisk til det som står i bøker også. Det kan man og det bør man. Det er sjelden eller aldri slik at en forfatter sitter på den fulle, hele og ene sannhet. Det er derfor bare en fordel om man veier det man leser opp mot egne erfaringer og benytter anledningen til å tenke selv. Kildekritikk er altså et viktig stikkord uansett hva slags kilder man benytter seg av, men for meg føles altså bøker litt tryggere enn å lete seg frem til informasjon på verdensveven.

Internett er en fantastisk ressurs. All verdens informasjon, om både det tenkelige og utenkelige, er bare noen tastetrykk unna. Det snakkes ofte om at dagens samfunn er et kunnskapssamfunn, og her er internett et verktøy man ikke kommer unna. Alle kan både finne og dele informasjon. Men her ligger også noe av det som gjør at jeg får litt kløe på nerva når det gjelder å referere til nettkilder. Alle kan legge ut informasjon. Det finnes mange gode kilder på nett, men det finnes også mange tvilsomme kilder. Kildekritikk er nøkkelen til å navigere seg rundt i den jungelen som er internett. Det gjelder å bruke hodet og være kritisk.

For å ta et eksempel (som ikke har noen verdens ting med norskefaget å gjøre, men som sier noe om kilder og kildekritikk), i forbindelse med en diskusjon om hvalfangst bestemte jeg meg for å søke etter informasjon. Jeg fant ganske raskt en side som i grove detaljer listet opp bestialske og grusomme detaljer om hvordan denne typen fangst pågår. Etter å ha kommet meg over det innledende sjokket og gruen, så begynte jeg å se litt nærmere på siden. De som står bak siden er en anti-hvalfangst gruppe, hvor majoriteten av medlemmene også er imot all slags slakt av dyr. Jeg skal ikke rote meg inn i en lengre diskusjon om hvalfangst, eller si noe om hva mitt standpunkt er. Men det jeg vil frem til, det store spørsmålet i dette eksemplet, er, er dette en troverdig kilde? Kan jeg stole på at denne kilden gir meg et komplett bilde? Har de en agenda som gjør at de er bedre tjent med å fremstille informasjonen på en måte som gjør at det støtter deres syn? Gir de all relevant informasjon? Er all informasjon korrekt? Eller bør jeg balansere inntrykket kilden gir av saken ved å oppsøke andre kilder?

I bruk av kilder bør man altså ha kildekritikken i bakhodet. Dette gjelder bøker og kanskje spesielt kilder hvor hvem som helst kan publisere sitt syn. Det gjelder internett, men f. eks også leserinnlegg, kronikker ect. Derfor, her er noen spørsmål som kan være lure å stille seg i arbeidet med kilder:

  • Hvem er avsender? 
  • I forbindelse med internett, hvem står bak siden?
  • Er kilden objektiv?
  • Har kilden en agenda?
  • Går det an å etterprøve informasjonen man får? Kan jeg finne andre kilder som støtter samme syn?
  • Kan kilden vise til forskning eller andre ting som underbygger påstandene?
  • Er det en annerkjent og trygg kilde?
  • Har de som står bak noen form for faglig tyngde, eller er den ren synsing?
  • Er informasjon om avsender og hva informasjonen bygger på lett tilgjengelig?
  Det finnes sikkert mye mer man bør tenke på i forbindelse med kildekritikk, men dette er noen av de spørsmålene jeg pleier å stille meg. Om kilden svikter på en eller flere punkter, så pleier jeg enten å droppe kilden eller forsøke å finne frem til bedre kilder som kan underbygge eller motbevise påstandene.

For de av dere som fortsatt ikke helt har oppdaget verdien av gode kilder eller ser nytten av å være kildekritisk (om det er noen i det hele tatt), så vil jeg anbefale å surfe litt rundt på diversenettforumer og blogger. Der lærer man ganske raskt at det 1.) finnes kilder som kan underbygge enhver påstand. 2.) finnes haugevis av lite troverdige kilder som bør behandles med store doser kritikk og skepsis. 3.) det er dessverre mange som mangler enhver form for kildekritikk, med mindre det er snakk om kilder som går i mot den oppfatningen de har fra før. Her har vi altså to oppgaver, bli gode på dette selv OG hjelpe elevene våre til å både finne frem til kilder og være våkne og kritiske når de jobber med kilder.

Helt til slutt, et lite tips som sikkert mange av dere vet om, i forbindelse med akademisk skriving er det lurt å presentere den kilden man referer til. Det er f. eks nyttig for den som leser å vite om den kilden du bruker er naboen din som synser og mener eller om det er en annerkjent forsker med årevis av erfaring. Her kan det også være lurt å f. eks inkludere tittel første gang man refererer til en kilde.

onsdag 21. september 2011

Twilight - igjen..


For et par dager siden leste jeg ferdig den første boka i Twilight serien og i dag så jeg den første filmen. Jeg har derfor lyst til å komme med et nytt innlegg om denne serien. I forrige innlegg skrev jeg om mitt førsteinntrykk, i dette innlegget har jeg lyst til å fokusere på trekk ved bøkene, samt hva jeg tror er grunnen til den store suksessen til bøkene. Inntrykket mitt er fortsatt det samme som i første innlegg, bøkene er ok, men ingen litterær åpenbaring eller mesterverk. Jeg står også for at dette ikke er bøker jeg ville ha brukt i undervisning. Dette henger sammen med hva jeg tror er bakgrunnen for suksessen til bøkene, så det vil jeg komme nærmere inn på. Agnete skrev i en kommentar på forrige innlegg at hun er enig i at bøkene kanskje ikke egner seg best for undervisning, men at de kan være fine til individuell lesing. Det er jeg helt enig i. Om målet er å få ungdom til å lese, så må man finne bøker ungdom vil lese. Og jeg tror helt klart at dette er bøker mange ungdommer vil like. Derfor mener jeg også at det er viktig for meg, og alle dere andre, å kjenne litt til bøkene. Jeg vil også understreke at dette innlegget er basert utelukkende på min synsing og forståelse, derfor vil det neppe bli noen henvisninger.

Munchs Vampyr
Vampyrer er et eldgammelt tema. Myten om vampyrer ser ut til å ha fascinert mennesket i flere hundre år. Fra historiene om Vlad Tepes, til kunst, litteratur og film. Bram Stokers Dracula kom ut allerede i 1897 og også filmindustrien hadde vampyrer som tema allerede i sin spede barndom. En av mine favorittserier som barn (8-9 år) var Den vesle vampyren av Angela Sommer-Bodenburg og jeg har allerede nevnt Anne Rice og hennes vampyr serie. Hvordan de fremstilles varierer også veldig, fra erotiske, sensuelle vesener til blodtørstige monster. Vampyrer er en del av popkulturen og har vært det lenge. Allikevel ser det ut til at vampyrene har fått en ny opptur med Twilight serien og denne gangen er det unge lesere som ser ut til å utgjøre den mest trofaste og iherdige fanskaren. Hva kan det komme av?

La oss se litt nærmere på tematikken i boka. Hovedpersonen i boka er 17 år gamle Bella Swan. Det er hun som er boka forteller og vi ser historien gjennom hennes øyne. Bella er ikke en perfekt superhelt, hun er på mange måter en ganske ordinær jente. Hun går på skolen og må forholde seg til foreldre. En nevrotisk mor og en far hun ikke har et veldig nært forhold til. Foreldrene er skilt. Bella er klønete, hun har store problemer med å holde seg på beina, hun er en katastrofe i gym, kan ikke danse og er ikke verdens mest selvsikre. Hun er søt, men ingen modell. Og i likhet med mange andre ungdommer er hun svært nervøs når hun skal begynne på en ny skole. Bella er med andre ord ei jente veldig mange unge lesere kan identifisere seg med.  Det spesielle med Bella ligger ikke kanskje ikke så mye i henne selv, som i hvem som anser henne som spesiell.

Når Bella begynner på den nye skolen oppdager hun ganske tidlig Edward Cullen og hans gjeng av vakre adoptivsøsken. Edward er en kjekkas. Dette bankes inn klart og tydelig gjennom hele boka. Han er vakker, en ung Adonis, pen som en modell, han lukter fantastisk, kler seg pent og regelrett blender Bella med sin “hotness”. Han, og hans søsken, står også utenfor fellesskapet på skolen. De holder for seg selv, tar seg sjeldent tid til å omgås de andre og har aldri vist noen interesse for noen av skolens jenter. De 4 andre adpotivsøskene har til og med dannet par med hverandre. Søskenflokken fremstår altså som en vakker, overmenneskelig og totalt uoppnåelig tilstedeværelse på skolen. Helt til Edward møter Bella. Etter litt om og men finner de ganske raskt ut at de elsker hverandre dypt og inderlig, en kjærlighet av de helt store, altoppslukende dimensjoner.


Twilight handler om vampyrer, men i mine øyne er ikke det bokens egentlige tema. Som jeg allerede har vært inne på, vampyrer har blitt fremstilt på forskjellige måter opp gjennom årene. Meyer har bokstavelig talt kuttet hoggtennene av sine vampyrer. Vampyrene fremstår først og fremst som overmennesker. De er raske, sterke, vakre (dette er som sagt et poeng som bankes inn høyt og tydelig), Edward kan lese tanker, søsteren Alice kan se fremtiden og broren Jasper kan bruke sine krefter til å kontrollere stemningen i et rom. Familien Cullen har kuttet ut menneskeblod til fordel for en diett bestående av dyreblod og faren jobber til og med som lege for å redde liv. Om de utsettes for sollys brenner de ikke opp som mer klassiske vampyrer, men GLITRER, som de har små diamanter på huden. Edward sliter gjennom hele boken med at han ikke vil være et monster og sine samvittighetskvaler rundt Bella. Han klarer ikke å holde seg unna, men vil ikke utsette henne for fare. Vampyrene vi møter i Meyers verden er altså en blankpolert og finslipt utgave av den gamle myten.  Det skumle er på mange måter kuttet ut. I den første boken bortføres til slutt Bella av en mer klassisk, slem vampyr. Her stiger spenningsnivået noe, men det blir allikevel tydelig at det mer blodtørstige elementet er borte. I scenen hvor Edward og Cullen-klanen kommer til Bellas unnsetning er nemlig scenen hvor de tar og dreper den slemme vampyren mer eller mindre borte. Vi skjønner at det skjer, men det er underdrevet. Bella sliter med å holde seg ved bevissthet og detaljene i scenen, hva som faktisk skjer med den onde vampyren, forsvinner med hennes bevissthet. En scene som en forfatter som f. eks Anne Rice sannsynligvis ville ha beskrevet detaljert med stor glede. I filmen har man prøvd å gjøre det litt mer skummelt, f. eks ved at man i motsetning til i boka, lar gjengen til den slemme vampyren drepe noen tilfeldige mennesker i nærområdet. I boka er det bare Bella som nesten ender opp på menyen.

Lestat, i Stuart Townsend skikkelse,
fra filmatiseringen av
Queen of the damned.
Jeg mener som sagt at temaet i denne boken ikke er vampyrer i seg selv, til det er vampyrene for romantiserte, fantastiske og overmenneskelige. De er rett og slett stuerene. Og kanskje er nettopp det noe av det som tiltrekker unge lesere? For å trekke noen paralleller til Anne Rice, igjen, og en av mine favoritter i hennes bøker, vampyren Lestat. Lestat er en djevel i ordets sanne betydning. Han er arrogant, leken og livsfarlig. Erotisk sett kan han gå på det meste, mann, kvinne, menneske, vampyr eller noe annet. Men det er ikke en dyp kjærlighet, det er drifter og den utvalgte kan like gjerne havne på menyen senere. Han kan også vise frem sympatiske sider, men han er såpass uberegnelig og ustabil at man neppe gjør lurt i å snu ryggen til ham. Han leker seg gjennom århundrene og fyller dagene med alt fra regelrette blodbad til en tilværelse som rockestjerne i et århundre som tror hele vampyr-greia er et image. I Anne Rice sine bøker er det også vampyren som har fortellerstemmen. I den første boka beskrives Lestat av en annen vampyr, en han selv har skapt. I de to neste bøkene er det Lestat selv som tar føringen og forteller historien fra sin synsvinkel. I den første boka hater man ham, i de to neste elsker man ham. Han boltrer seg over sidene og har et svært filosofisk og lekent forhold til hva han er. I motsetning til Edward som ikke vil være et monster, så vil Lestat sees, tilbes, elskes og hylles. Lestat har de fleste styrkene til Meyers vampyrer, kanskje til og med flere. Men han mangler samvittigheten, det menneskelige, som er så utpreget hos Edward. Og her tror jeg vi finner noe av det som gjør at unge lesere tiltrekkes til Meyers vampyrer. Jeg tror (nok en gang, min synsing) at vampyrer a la Lestat kan bli for hard kost for mange av de unge leserne. Meyers vampyrer er trygge, de er som perfekte mennesker, utstyrt med samvittighet og styrke til å kontrollere sine mørke drifter. Rice sine vampyrer, spesielt Lestat, tvinger oss i større grad til å ta innover oss en ondskap, en fornemmelse av egen dødelighet og at livet tross alt er en midlertidig tilstand. Lestat lar seg ikke hefte ved detaljer som den store kjærligheten, han tar det han vil ha og det ser ikke ut til å være noen grenser for hva det kan være. Jeg tror at mens Meyers vampyrer virker tiltrekkende på mange unge lesere, så vil Rice sine (og mer tradisjonelle vampyrer) virke skremmende. Ville Twilight ha vært en like stor suksess om Edward like gjerne lå med gutter som jenter, sjarmert seg gjennom det meste av skolen og spist flere av dem til lunsj? I think not. Vil en ung romantiker elske en vakker, samvittighetsfull kjekkas, eller, unnskyld språket, overhøvelse av en samvittighetsløs sjarmør som like gjerne kan ende opp med å spise deg til lunsj?

Nå har jeg skrevet flere ganger at jeg ikke syntes bøkene handler om vampyrer, uten å si noe om hva jeg tror de faktisk handler om. Det er kanskje på tide å si noe om? Vi har jo lært at vi skal skrive om det som er, ikke det som ikke er. Så, jeg mener at dette først og fremst er kjærlighetsbøker. Det er romantikk og stormende kjærlighet og forelskelse. Edward er vampyr, men kunne like gjerne ha vært kjærlighetsbarnet til Superman og Wonderwoman. Kjærligheten, og det unike ved ham, er fokuset. Ikke det mørke og ondskapen. Nå er vi også inne på det som gjør at jeg tror bøkene har blitt en så stor suksess. Bella er, som jeg har vært inne på, ei jente som mange unge lesere kan identifisere seg med. Hun blir utvalgt, spesiell, i det hun tiltrekker seg den unike, superkjekke og overjordiske vampyren. Han, som ikke har sett på andre, velger henne. Han elsker henne, dypt og inderlig, passer på henne, redder henne og setter henne over alt annet. Han bryter sine egne regler for å være sammen med henne. Hele skolen er i sjokk over å se dem sammen. Hun får ikke bare den kjekkeste gutten på skolen, han er langt mer. En udødelig, vakker og samvittighetsfull vampyr. Hvor mye de elsker hverandre dundres inn like heftig som hvor vakker han er. De elsker hverandre, en replikk som gjerne følges opp med noe slikt som “Jeg vet det”, han klarer ikke å holde seg unna, de er hverandres liv, han er alltid der når hun trenger ham, han lover å være der så lenge hun trenger ham (les for alltid) og kjærligheten mellom dem er enorm og sterk. Edward har vært alene i 90+ år. Han har aldri funnet en han vil være sammen med, før han møter Bella. Kan noen si VÅT DRØM FOR TENÅRINGSJENTER? Den vanlige jenta, som like gjerne kunne ha vært en hvilken som helst jente, blir utvalgt. Hun får den kjekkeste av de kjekke, den uoppnåelige vampyren. Han ser noe i henne som er mer spesielt enn noen andre. Hun er utvalgt og det de har sammen er en kjærlighet og romantikk som kan gå Romeo og Julie i næringen. Også er han som sagt kjekk. Nevnte jeg kjekk? Alt dette pakkes inn i en verden av mer eller mindre harmløs overjordisk spenning og vampyrer som er mer perfekte enn noe menneske kan drømme om å bli. Legg til spenning i form av en og annen ond vampyr, nær døden opplevelser for Bella og en og annen som forsøker å stikke kjepper i hjula for den stormende kjærligheten, så har du suksessen som er Twilight.

Jeg tror altså mye av årsaken til den enorme suksessen er at den har tatt en kjent myte, blankpolert den, lagt til bøttevis av romantikk og paret den med mange tenåringsjenters store drøm. Å være den eneste ene for drømmeprinsen over alle drømmeprinser. Utvalgt. Spesiell. Å bli sett og elsket for den man er. Men her er vi også inne på noe av årsaken til at jeg ikke ville ha brukt boken i undervisning. Noe av årsaken er nemlig så enkel som at mens dette er en skattekiste for mange pubertale jenter, hva er den for gutta? Vil gutta lese side opp og side den om den Adonis kjekke vampyren? Vil de sitre av spenning over forelskelsen? Få hjertestopp av det første kysset? Jeg har besøk av min 18 år gamle lillebror og bestemte meg for å gjennomføre et forsøk. Jeg klarte å overtale ham til å se filmen sammen med meg. Han fikk rett og slett angstnevroser. Ikke bare ble den heavy romantikken altfor klissete for ham, når vampyrene begynte å glitre var det rett og slett nok. Han ble altfor opphengt i det han oppfattet som latterlig, som glitrende vampyrer som spiller baseball, og ikke engang et par stakkarer drept av slemme vampyrer kunne veie opp alt klisseriet. I dette øyeblikk sitter han og ser på filmatiseringen av Anne Rices Queen of the damned for, jeg siterer, “å renske hjernen for femi, glitrende vampyrer og få inn noen ordentlige vampyrer”.  Det finnes helt sikkert jenter som ikke liker Twilight og gutter som liker det. Jeg anser dette allikevel for å være ganske utpreget jentelitteratur, av den typen som nok kan gi mange gutter åndenød. Det diskvalifiserer boka i undervisningssammenheng for min del. Skal jeg bruke en bok i undervisning, så må den ha potensiale til å kunne appellere til både gutter og jenter. Om målet er å få elevene til å lese, så vil jeg ikke bruke bøker som jeg mistenker at kan gi “halve klassen” lesevegring. Nå skal det også sies at jeg syntes ikke bøkene i seg selv har det helt store potensialet når det gjelder undervisningen. Jeg syntes som sagt bøkene er ok (jeg er allerede i gang med nummer 2), men handlingsmessig er de strengt tatt ganske klisjefylte. Jeg ser ikke noe stort potensiale mtp innholdet, verken til litterære samtaler eller undervisning om mer generell litteratur. Jeg syntes heller ikke bøkene er skrevet veldig bra. Ok, men jeg syntes ikke Meyer er en enormt skriveteknisk talent. Anne Rice har et bedre språk, dypere figurer som gjennomgår større forandringer, en mer leken bruk av ord og spennende bruk av synsvinkel. Jeg ville ikke ha brukt Rice heller, bare for å ha sagt det, det blir nok litt mye av det gode for teens og tweens, men jeg syntes det er interessant å se på forskjellene i skrivingen. Meyer har vært flink til å knekke koden og lage en historie som mange liker, men mtp hvordan hun skriver, så finnes det mange, langt bedre forfattere.

Nå ble dette fryktelig negativt, igjen. Det er fortsatt ikke meningen. Bøkene er som sagt helt greie, også for en voksen leser, og det er ingen tvil om at de fascinerer mange unge lesere. Jeg vil derfor, som Agnete skriver, helt klart å ha bøkene tilgjengelige i bokkassa eller klasserommet. Jeg har ingen betenkeligheter med om vi f. eks skulle ha jobbet med adaptasjon, tillate de som ønsker det å velge Twilight. Målet er som sagt å finne litteratur som ungdom VIL lese og dette er bøker som vil gjøre det for mange. Jeg står derfor også inne for påstanden om at dette er bøker en norsklærer bør kjenne til. Akkurat som andre populære barne- og ungdomsbøker, som f. eks Harry Potter (som jeg personlig liker mye bedre enn Twilight). Skal man først være oppdatert på barne- og ungdomslitteratur, så bør man også vite litt om de bøkene som virkelig er populære blant barn og ungdom.

(Fy fanden dette ble langt! De av dere som har lest hele fortjener en gullstjerne!)