For et par dager siden leste jeg ferdig den første boka i Twilight serien og i dag så jeg den første filmen. Jeg har derfor lyst til å komme med et nytt innlegg om denne serien. I forrige innlegg skrev jeg om mitt førsteinntrykk, i dette innlegget har jeg lyst til å fokusere på trekk ved bøkene, samt hva jeg tror er grunnen til den store suksessen til bøkene. Inntrykket mitt er fortsatt det samme som i første innlegg, bøkene er ok, men ingen litterær åpenbaring eller mesterverk. Jeg står også for at dette ikke er bøker jeg ville ha brukt i undervisning. Dette henger sammen med hva jeg tror er bakgrunnen for suksessen til bøkene, så det vil jeg komme nærmere inn på. Agnete skrev i en kommentar på forrige innlegg at hun er enig i at bøkene kanskje ikke egner seg best for undervisning, men at de kan være fine til individuell lesing. Det er jeg helt enig i. Om målet er å få ungdom til å lese, så må man finne bøker ungdom vil lese. Og jeg tror helt klart at dette er bøker mange ungdommer vil like. Derfor mener jeg også at det er viktig for meg, og alle dere andre, å kjenne litt til bøkene. Jeg vil også understreke at dette innlegget er basert utelukkende på min synsing og forståelse, derfor vil det neppe bli noen henvisninger.
 |
| Munchs Vampyr |
Vampyrer er et eldgammelt tema. Myten om vampyrer ser ut til å ha fascinert mennesket i flere hundre år. Fra historiene om Vlad Tepes, til kunst, litteratur og film. Bram Stokers Dracula kom ut allerede i 1897 og også filmindustrien hadde vampyrer som tema allerede i sin spede barndom. En av mine favorittserier som barn (8-9 år) var Den vesle vampyren av Angela Sommer-Bodenburg og jeg har allerede nevnt Anne Rice og hennes vampyr serie. Hvordan de fremstilles varierer også veldig, fra erotiske, sensuelle vesener til blodtørstige monster. Vampyrer er en del av popkulturen og har vært det lenge. Allikevel ser det ut til at vampyrene har fått en ny opptur med Twilight serien og denne gangen er det unge lesere som ser ut til å utgjøre den mest trofaste og iherdige fanskaren. Hva kan det komme av?
La oss se litt nærmere på tematikken i boka. Hovedpersonen i boka er 17 år gamle Bella Swan. Det er hun som er boka forteller og vi ser historien gjennom hennes øyne. Bella er ikke en perfekt superhelt, hun er på mange måter en ganske ordinær jente. Hun går på skolen og må forholde seg til foreldre. En nevrotisk mor og en far hun ikke har et veldig nært forhold til. Foreldrene er skilt. Bella er klønete, hun har store problemer med å holde seg på beina, hun er en katastrofe i gym, kan ikke danse og er ikke verdens mest selvsikre. Hun er søt, men ingen modell. Og i likhet med mange andre ungdommer er hun svært nervøs når hun skal begynne på en ny skole. Bella er med andre ord ei jente veldig mange unge lesere kan identifisere seg med. Det spesielle med Bella ligger ikke kanskje ikke så mye i henne selv, som i hvem som anser henne som spesiell.
Når Bella begynner på den nye skolen oppdager hun ganske tidlig Edward Cullen og hans gjeng av vakre adoptivsøsken. Edward er en kjekkas. Dette bankes inn klart og tydelig gjennom hele boka. Han er vakker, en ung Adonis, pen som en modell, han lukter fantastisk, kler seg pent og regelrett blender Bella med sin “hotness”. Han, og hans søsken, står også utenfor fellesskapet på skolen. De holder for seg selv, tar seg sjeldent tid til å omgås de andre og har aldri vist noen interesse for noen av skolens jenter. De 4 andre adpotivsøskene har til og med dannet par med hverandre. Søskenflokken fremstår altså som en vakker, overmenneskelig og totalt uoppnåelig tilstedeværelse på skolen. Helt til Edward møter Bella. Etter litt om og men finner de ganske raskt ut at de elsker hverandre dypt og inderlig, en kjærlighet av de helt store, altoppslukende dimensjoner.
Twilight handler om vampyrer, men i mine øyne er ikke det bokens egentlige tema. Som jeg allerede har vært inne på, vampyrer har blitt fremstilt på forskjellige måter opp gjennom årene. Meyer har bokstavelig talt kuttet hoggtennene av sine vampyrer. Vampyrene fremstår først og fremst som overmennesker. De er raske, sterke, vakre (dette er som sagt et poeng som bankes inn høyt og tydelig), Edward kan lese tanker, søsteren Alice kan se fremtiden og broren Jasper kan bruke sine krefter til å kontrollere stemningen i et rom. Familien Cullen har kuttet ut menneskeblod til fordel for en diett bestående av dyreblod og faren jobber til og med som lege for å redde liv. Om de utsettes for sollys brenner de ikke opp som mer klassiske vampyrer, men GLITRER, som de har små diamanter på huden. Edward sliter gjennom hele boken med at han ikke vil være et monster og sine samvittighetskvaler rundt Bella. Han klarer ikke å holde seg unna, men vil ikke utsette henne for fare. Vampyrene vi møter i Meyers verden er altså en blankpolert og finslipt utgave av den gamle myten. Det skumle er på mange måter kuttet ut. I den første boken bortføres til slutt Bella av en mer klassisk, slem vampyr. Her stiger spenningsnivået noe, men det blir allikevel tydelig at det mer blodtørstige elementet er borte. I scenen hvor Edward og Cullen-klanen kommer til Bellas unnsetning er nemlig scenen hvor de tar og dreper den slemme vampyren mer eller mindre borte. Vi skjønner at det skjer, men det er underdrevet. Bella sliter med å holde seg ved bevissthet og detaljene i scenen, hva som faktisk skjer med den onde vampyren, forsvinner med hennes bevissthet. En scene som en forfatter som f. eks Anne Rice sannsynligvis ville ha beskrevet detaljert med stor glede. I filmen har man prøvd å gjøre det litt mer skummelt, f. eks ved at man i motsetning til i boka, lar gjengen til den slemme vampyren drepe noen tilfeldige mennesker i nærområdet. I boka er det bare Bella som nesten ender opp på menyen.
 |
Lestat, i Stuart Townsend skikkelse,
fra filmatiseringen av
Queen of the damned. |
Jeg mener som sagt at temaet i denne boken ikke er vampyrer i seg selv, til det er vampyrene for romantiserte, fantastiske og overmenneskelige. De er rett og slett stuerene. Og kanskje er nettopp det noe av det som tiltrekker unge lesere? For å trekke noen paralleller til Anne Rice, igjen, og en av mine favoritter i hennes bøker, vampyren Lestat. Lestat er en djevel i ordets sanne betydning. Han er arrogant, leken og livsfarlig. Erotisk sett kan han gå på det meste, mann, kvinne, menneske, vampyr eller noe annet. Men det er ikke en dyp kjærlighet, det er drifter og den utvalgte kan like gjerne havne på menyen senere. Han kan også vise frem sympatiske sider, men han er såpass uberegnelig og ustabil at man neppe gjør lurt i å snu ryggen til ham. Han leker seg gjennom århundrene og fyller dagene med alt fra regelrette blodbad til en tilværelse som rockestjerne i et århundre som tror hele vampyr-greia er et image. I Anne Rice sine bøker er det også vampyren som har fortellerstemmen. I den første boka beskrives Lestat av en annen vampyr, en han selv har skapt. I de to neste bøkene er det Lestat selv som tar føringen og forteller historien fra sin synsvinkel. I den første boka hater man ham, i de to neste elsker man ham. Han boltrer seg over sidene og har et svært filosofisk og lekent forhold til hva han er. I motsetning til Edward som ikke vil være et monster, så vil Lestat sees, tilbes, elskes og hylles. Lestat har de fleste styrkene til Meyers vampyrer, kanskje til og med flere. Men han mangler samvittigheten, det menneskelige, som er så utpreget hos Edward. Og her tror jeg vi finner noe av det som gjør at unge lesere tiltrekkes til Meyers vampyrer. Jeg tror (nok en gang, min synsing) at vampyrer a la Lestat kan bli for hard kost for mange av de unge leserne. Meyers vampyrer er trygge, de er som perfekte mennesker, utstyrt med samvittighet og styrke til å kontrollere sine mørke drifter. Rice sine vampyrer, spesielt Lestat, tvinger oss i større grad til å ta innover oss en ondskap, en fornemmelse av egen dødelighet og at livet tross alt er en midlertidig tilstand. Lestat lar seg ikke hefte ved detaljer som den store kjærligheten, han tar det han vil ha og det ser ikke ut til å være noen grenser for hva det kan være. Jeg tror at mens Meyers vampyrer virker tiltrekkende på mange unge lesere, så vil Rice sine (og mer tradisjonelle vampyrer) virke skremmende. Ville Twilight ha vært en like stor suksess om Edward like gjerne lå med gutter som jenter, sjarmert seg gjennom det meste av skolen og spist flere av dem til lunsj? I think not. Vil en ung romantiker elske en vakker, samvittighetsfull kjekkas, eller, unnskyld språket, overhøvelse av en samvittighetsløs sjarmør som like gjerne kan ende opp med å spise deg til lunsj?
Nå har jeg skrevet flere ganger at jeg ikke syntes bøkene handler om vampyrer, uten å si noe om hva jeg tror de faktisk handler om. Det er kanskje på tide å si noe om? Vi har jo lært at vi skal skrive om det som er, ikke det som ikke er. Så, jeg mener at dette først og fremst er kjærlighetsbøker. Det er romantikk og stormende kjærlighet og forelskelse. Edward er vampyr, men kunne like gjerne ha vært kjærlighetsbarnet til Superman og Wonderwoman. Kjærligheten, og det unike ved ham, er fokuset. Ikke det mørke og ondskapen. Nå er vi også inne på det som gjør at jeg tror bøkene har blitt en så stor suksess. Bella er, som jeg har vært inne på, ei jente som mange unge lesere kan identifisere seg med. Hun blir utvalgt, spesiell, i det hun tiltrekker seg den unike, superkjekke og overjordiske vampyren. Han, som ikke har sett på andre, velger henne. Han elsker henne, dypt og inderlig, passer på henne, redder henne og setter henne over alt annet. Han bryter sine egne regler for å være sammen med henne. Hele skolen er i sjokk over å se dem sammen. Hun får ikke bare den kjekkeste gutten på skolen, han er langt mer. En udødelig, vakker og samvittighetsfull vampyr. Hvor mye de elsker hverandre dundres inn like heftig som hvor vakker han er. De elsker hverandre, en replikk som gjerne følges opp med noe slikt som “Jeg vet det”, han klarer ikke å holde seg unna, de er hverandres liv, han er alltid der når hun trenger ham, han lover å være der så lenge hun trenger ham (les for alltid) og kjærligheten mellom dem er enorm og sterk. Edward har vært alene i 90+ år. Han har aldri funnet en han vil være sammen med, før han møter Bella. Kan noen si VÅT DRØM FOR TENÅRINGSJENTER? Den vanlige jenta, som like gjerne kunne ha vært en hvilken som helst jente, blir utvalgt. Hun får den kjekkeste av de kjekke, den uoppnåelige vampyren. Han ser noe i henne som er mer spesielt enn noen andre. Hun er utvalgt og det de har sammen er en kjærlighet og romantikk som kan gå Romeo og Julie i næringen. Også er han som sagt kjekk. Nevnte jeg kjekk? Alt dette pakkes inn i en verden av mer eller mindre harmløs overjordisk spenning og vampyrer som er mer perfekte enn noe menneske kan drømme om å bli. Legg til spenning i form av en og annen ond vampyr, nær døden opplevelser for Bella og en og annen som forsøker å stikke kjepper i hjula for den stormende kjærligheten, så har du suksessen som er Twilight.
Jeg tror altså mye av årsaken til den enorme suksessen er at den har tatt en kjent myte, blankpolert den, lagt til bøttevis av romantikk og paret den med mange tenåringsjenters store drøm. Å være den eneste ene for drømmeprinsen over alle drømmeprinser. Utvalgt. Spesiell. Å bli sett og elsket for den man er. Men her er vi også inne på noe av årsaken til at jeg ikke ville ha brukt boken i undervisning. Noe av årsaken er nemlig så enkel som at mens dette er en skattekiste for mange pubertale jenter, hva er den for gutta? Vil gutta lese side opp og side den om den Adonis kjekke vampyren? Vil de sitre av spenning over forelskelsen? Få hjertestopp av det første kysset? Jeg har besøk av min 18 år gamle lillebror og bestemte meg for å gjennomføre et forsøk. Jeg klarte å overtale ham til å se filmen sammen med meg. Han fikk rett og slett angstnevroser. Ikke bare ble den heavy romantikken altfor klissete for ham, når vampyrene begynte å glitre var det rett og slett nok. Han ble altfor opphengt i det han oppfattet som latterlig, som glitrende vampyrer som spiller baseball, og ikke engang et par stakkarer drept av slemme vampyrer kunne veie opp alt klisseriet. I dette øyeblikk sitter han og ser på filmatiseringen av Anne Rices Queen of the damned for, jeg siterer, “å renske hjernen for femi, glitrende vampyrer og få inn noen ordentlige vampyrer”. Det finnes helt sikkert jenter som ikke liker Twilight og gutter som liker det. Jeg anser dette allikevel for å være ganske utpreget jentelitteratur, av den typen som nok kan gi mange gutter åndenød. Det diskvalifiserer boka i undervisningssammenheng for min del. Skal jeg bruke en bok i undervisning, så må den ha potensiale til å kunne appellere til både gutter og jenter. Om målet er å få elevene til å lese, så vil jeg ikke bruke bøker som jeg mistenker at kan gi “halve klassen” lesevegring. Nå skal det også sies at jeg syntes ikke bøkene i seg selv har det helt store potensialet når det gjelder undervisningen. Jeg syntes som sagt bøkene er ok (jeg er allerede i gang med nummer 2), men handlingsmessig er de strengt tatt ganske klisjefylte. Jeg ser ikke noe stort potensiale mtp innholdet, verken til litterære samtaler eller undervisning om mer generell litteratur. Jeg syntes heller ikke bøkene er skrevet veldig bra. Ok, men jeg syntes ikke Meyer er en enormt skriveteknisk talent. Anne Rice har et bedre språk, dypere figurer som gjennomgår større forandringer, en mer leken bruk av ord og spennende bruk av synsvinkel. Jeg ville ikke ha brukt Rice heller, bare for å ha sagt det, det blir nok litt mye av det gode for teens og tweens, men jeg syntes det er interessant å se på forskjellene i skrivingen. Meyer har vært flink til å knekke koden og lage en historie som mange liker, men mtp hvordan hun skriver, så finnes det mange, langt bedre forfattere.
Nå ble dette fryktelig negativt, igjen. Det er fortsatt ikke meningen. Bøkene er som sagt helt greie, også for en voksen leser, og det er ingen tvil om at de fascinerer mange unge lesere. Jeg vil derfor, som Agnete skriver, helt klart å ha bøkene tilgjengelige i bokkassa eller klasserommet. Jeg har ingen betenkeligheter med om vi f. eks skulle ha jobbet med adaptasjon, tillate de som ønsker det å velge Twilight. Målet er som sagt å finne litteratur som ungdom VIL lese og dette er bøker som vil gjøre det for mange. Jeg står derfor også inne for påstanden om at dette er bøker en norsklærer bør kjenne til. Akkurat som andre populære barne- og ungdomsbøker, som f. eks Harry Potter (som jeg personlig liker mye bedre enn Twilight). Skal man først være oppdatert på barne- og ungdomslitteratur, så bør man også vite litt om de bøkene som virkelig er populære blant barn og ungdom.
(Fy fanden dette ble langt! De av dere som har lest hele fortjener en gullstjerne!)
