Percy Jackson

Percy Jackson av Rick Riordan

Jeg startet leseprosjektet mitt med Twilight, en serie jeg i utgangspunktet hadde en del fordommer mot. Jeg fikk vel i grunn bekreftet noen av disse fordommene, til tross for at jeg også ser en litterær verdi. Twilight var ikke den eneste serien jeg har hatt fordommer mot. Jeg hadde også noen relativt tjukke fordommer mot serien om Percy Jackson. Jeg tror det kommer av at jeg en gang i tiden klikket meg innom en kanal som sendte filmatiseringen av bok 1, Lyntyven. Filmen imponerte ikke noe særlig, og fordommene så dagens lys. Jeg har snust litt på bøkene nå og da, men iom at coveret på bok 1 er et bilde fra filmen, så har jeg raskt kommet på at filmen ikke var noe å skrive hjem om og satt boka tilbake i hylla. Jeg var derfor bittelitt (les veldig) skeptisk til å gå i gang med lesingen. At man reklamerte med at man kom til å elske disse bøkene om man liker Harry Potter, gjorde det i grunn ikke bedre. Jeg liker Harry Potter veldig godt, og jeg har lest mange bøker som reklamerer på akkurat samme måte. Jeg har ikke elsket noen av dem. Faktisk har jeg mislikt alle disse bøkene dypt og inderlig. I det man klistrer Harry Potter med tjukke bokstaver over coveret på en bok, så skaper man en forventning. Jeg forventer å lese en bok som klarer å begeistre og bevege på samme måte. Når bøkene ikke lever opp til det, så blir jeg bare irritert. Boka blir nesten dårligere ved at den ikke klarer å leve opp til sammenligningen. Lang historie kort, jeg hadde ikke akkurat et nøytralt utgangspunkt når jeg gikk i gang med Percy Jackson.

La oss begynne med hva forlaget sier om første bok, Lyntyven:

Percy Jackson er i ferd med å bli utvist fra skolen – igjen. Men det er ikke hans største problem ... I det siste har nemlig historieboka med mytologiske monstre og greske guder blitt litt vel levende. Og ikke nok med det, han har ertet på seg noen av gudene! Et av Zevs’ våpen har blitt stjålet og nå er Percy hovedmistenkt. 

http://www.schibstedforlag.no/no/Kategorier/Barn-og-unge/Ungdomsboker/Percy-Jackson---Lyntyven1/ 

I korte trekk handler serien om Percy Jackson, som tror han er en relativt vanlig gutt, helt til det viser seg at han er sønnen til havguden Poseidon. Percy kastes inn i en rekke farer og eventyr, i en verden hvor de greske gudene er levende og mytiske helter som Herkules er forbilder. Så, hvordan har det gått med lesingen? Har jeg fått bekreftet fordommene mine?

 I løpet av den siste tiden har jeg lest mange gode bøker. Jeg gleder meg spesielt til å fortsette lesingen av både Dødslekene og Spooks. Men om jeg skal velge en soleklar favoritt, så er det ingen tvil. Jeg kan like godt krype til korset først som sist.. Jeg elsker Percy Jackson! Fordommene mine var både ubegrunnende og feilplassert, dette er knallgode ungdomsbøker! Jeg har lest de to første bøkene, i en serie på 5, på to dager. Jeg storkoser meg, og har allerede begynt å tenke med skrekk og gru på hva jeg skal finne på når jeg har lest alle 5. 

La meg si litt om hvorfor jeg liker disse bøkene så godt. Det handler nemlig ikke bare om min personlige smak, eller hvorfor jeg lar meg begeistre. Det henger også sammen med hvorfor jeg mener at disse bøkene er en gavepakke til en norsklærer, og hvorfor jeg tror disse bøkene passer perfekt inn i et klasserom. For det tror jeg faktisk.

1. Bøkene er godt skrevet. Ikke bare det, de er morsomme! Selv navnet på kapitlene er morsomme. Kapittel 1 i Lyntyven heter f. eks "Jeg forvandler tilfeldigvis mattelæreren min til støv" og kapittel 10 "Jeg ødelegger en helt utmerket buss". Jeg har humret meg gjennom bøkene. De er lettleste, fulle av action og spenning, og, som sagt, morsomme. Her burde det være nok av ting som kan fange oppmerksmheten til en ung leser. For hvem lar seg vel ikke fascinere ved tanke på å forvandle mattelæreren til støv? 
2. Bøkene er lærerike. Jeg føler at jeg er på god vei mot å få svart belte i gresk mytologi. Riordan har laget et univers som bygger på legendene om greske guder og helter. Riordan er selv historielærer, så det er mulig det har hjulpet ham på vei. Han fremstår ihvertfall som sikker og kunnskapsrik, og om du klarer å fullføre bøkene uten å ha lært mye nytt om gresk mytologi.. vel, så kunne du tydeligvis mye om emnet fra før. 
3. Sist, men ikke minst, så må Percy selv nevnes. Dette er nemlig noe av det jeg virkelig liker med disse bøkene, og som i utgangspunktet gjorde meg nysgjerrig nok til at jeg ga dem en sjanse. Percy er, som dere sikkert har skjønt, helten i bøkene. Men Percy er ikke som alle andre helter. Percy har nemlig dysleksi, ADHD, konsetrasjonsvansker og blir kastet ut av den ene skolen etter den andre. Kort sagt, han er det erketypiske "problembarnet". Samtidig er han smart og modig, en vaskeekte helt. Jeg elsker denne koblingen. Jeg mener å ha lest at Riordan selv har en sønn med både ADHD og dysleksi, og at han ønsket å skrive en historie som viste at man kan være en helt, til tross for at man har noen vansker. Jeg syntes det er flott, spesielt med tanke på identifikasjon. Jeg elsker også det faktum at Percy f. eks forteller hvordan han leser ting. Et skilt med "Tante Ems Hagenissemarked" blir f. eks til "Taten mes hangessinemraked". Jeg syntes det er positivt at en figur som Percy, som fremstår som både smart og oppegående på alle mulige måter, gir et lite innblikk i hvordan det føles når bokstavene hopper rundt på sidene. Og, ikke minst, at man ser at disse vanskene ikke på noe vis handler om hvor smart eller flink man er. 

Som dere sikkert skjønner, jeg er hekta. Jeg syntes disse bøkene er suverene. Og for første gang, så er jeg enig i sammenligningen med Harry Potter. Dette er bøker som passer for både gutter og jenter, og jeg tror de kan fungere fra mellomtrinnet og oppover. Dette er bøker som jeg faktisk synes at norsklærere bør kjenne til, så om dere ikke allerede har lest dem, så anbefaler jeg å ta en nærmere titt. En ting er sikkert, jeg kommer til å ha Percy Jackson tilgjengelig i alle klasserom jeg skal tilbringe mer enn et par timer i. Og like sikkert, jeg skal bruke resten av juleferien på å kose meg med resten av serien.

Den siste lærling - Heksenes hevn

Den siste lærling - Heksenes hevn av Joseph Delaney

De gode bøkene ser ut til å komme som perler på en snor om dagen, så julevasken får bare vente. Heksenes hevn er første bok i The Wardstone Chronicles (eller bare Spooks) og kom ut på norsk i år. Med andre ord, nok en god serie som er ny her til lands. 

Forlagets omtale:

I årevis har vokteren beskyttet folk mot spøkelser, gjenferd og hekser. Men tiden hans er i ferd med å renne ut - og vokteren må finne sin etterfølger.

13-årige Thomas Ward er sjuende sønn av en sjuende sønn. Han har helt spesielle evner og ser ting andre ikke kan se. Dermed er hans skjebne bestemt: Han blir vokterens lærling og må ut på farefulle oppdrag for å bekjempe onde krefter. Men er han modig nok?

Det er ingen lett oppgave Thomas har foran seg. Mange av vokterens tidligere lærlinger har mislykkes, flere har måttet bøte med livet. Helt fra begynnelsen av settes Thomas på harde prøver. Han må lære seg å fordrive spøkelser, binde hekser til jorden og la gjenferd finne hvile. Men når han narres til å sette fri den ondeste heksa av dem alle, Mor Malkin, står han overfor en ondskap han ikke engang hadde drømt om fantes.

"Svært fint om å vokse inn i stort ansvar og store oppgaver (...) det var en leseglede for meg, og jeg tror den vil vekke begeistring og heltemot hos unge lesere."

Morten Haugen, Aftenposten

"Nå er jo dette en ungdomsbok. De må være langt røffere enn meg. Jeg var dum nok til å trosse advarselen på coveret om ikke å lese etter mørkets frambrudd, og ble vettskremt."

Cathrine Krøger, Dagbladet

http://www.aschehoug.no/katalog?productId=46622683 

Når jeg var i praksis i 6. klasse hadde klassen hyllebøker som de selv valgte ut. Jeg la merke til at mange av gutta valgte "Horror-bøker" eller spøkelseshistorier av forskjellig slag. Det var nemlig de mest spennende bøkene på biblioteket. For disse gutta, så hadde nok Heksenes hevn vært både julaften, 17. mai og bursdag samtidig. Dette er en slags blanding av fantastisk litteratur og horror. Som damen på ungdomsbokgildet sa, i denne boka er heksene skumle. Ordentlig skumle. Og det er de. Så skumle at de spiser barn. Babyer også. Midt oppi alt dette befinner Tom seg. Han har fått rollen som vokterens lærling, og skal læres opp i kunsten å kontrollere og kjempe mot de onde kreftene. Noe han neppe hadde valgt selv, Tom er relativt mørkredd og jobben som vokter er både ensom og skummel. 

Dette er en bok som burde være glimrende som individuell lesestimulering for selv den mest motvillige leser. Den er lettlest, spennende og til tider relativt skummel. Dette er en bok som kan fungere for både gutter og jenter. Selv om hovedhandlingen dreier seg rundt det overnaturlige, så er det også rom for identifikasjon. Boken handler også om familie, vennskap, roller, forventninger, oppvekst og, ikke minst, å finne seg selv og sin plass i verden. Dette er helt klart en bok jeg kommer til å ha tilgjengelig i klasseommet, for jeg tror, og håper, at den kan vekke interesse hos mange unge lesere. Og, nok en gang, har jeg måttet krype til korset og bestille neste bok i serien. Jeg gleder meg nemlig til å lese videre.

Dødslekene

Dødslekene av Suzanne Collins

Vi befinner oss noen år frem i tiden. I et land som hviler på restene av dagens Nord-Amerika. Etter en opprivende krig er landet delt inn i hovedtaden og maktsetet Capitol, og 12 distrikter. Hver år tvinges en jente og en gutt fra distriktene til å reise til Capitol og være med i Dødslekene. Der skal de kjempe med livet som innsats i en stor utendørsarena. Kampene, som for innbyggerne i Capitol er ren underholdning, sendes på tv. Reglene er enkle, den som overlever vinner. I boka følger vi en jente fra distrikt 12, Katniss, i hennes kamp for å overleve.

Jeg vet at dette er en bok som flere av mine medstudenter har lest og likt. La meg begynne med å si, dere hadde helt rett. Dette er en knallbok. Jeg har hatt seriøse problemer med å legge den fra meg. Noe som er årsaken til at jeg leste den ut i løpet av en dag. Nå tripper jeg bare rundt og venter på fortsettelsen, for dette er en del av en trillogi. Serien, som på engelsk heter The Hunger Games, består også av bøkene Opp i flammer og Fugl Føniks.  Alle tre bøkene foreligger på norsk, og filmen basert på bok en kommer på kino i 2012. Den tror jeg allerede jeg kan si at jeg kan si at jeg kommer til å se.

La meg si det en gang til, dette er en fantastisk god bok. Ikke minst med tanke på lesestimulering. Dette er en bok som nok kan falle i smak hos både gutter og jenter. Det er såpass spennende hele tiden at handlingen drives fremover med stor fart, så her kan nok mange la seg rive med. Boken har også rom for gode litterære samtaler, så det er også en bok jeg kunne ha vurdert å bruke i plenum, ikke bare som inidviduell lesestimulering. Den er velskreven, spennende og lettlest. Konseptet er både skremmende fjernt og realistisk på samme tid. Karakterne i boka er troverdige og historien fungerer godt. Jeg har egentlig ikke så mye mer å si, annet enn at om du er en av de som ikke har lest denne boken, så anbefaler jeg på det varmeste at du gjør det. Nå!

Demonenes by: Skyggejegerne

Jeg håper at julefreden begynner å senke seg, og at alle har tatt en velfortjent juleferie? Det har jeg også, og allikevel kommer det altså et frivillig blogginnlegg midt i den siste julestria. Jeg holde nemlig fortsatt med på å lese fantastisk ungdomslitteratur. For det første, så er det å grave seg ned på sofaen med en god bok kos. For det andre, så vurderer jeg å skrive fordypningsoppgaven om nettopp fantastisk ungdomslitteratur. Og med tanke på sistnevnte, så er bloggen et glimrende sted å notere litt om bøkene jeg leser, for å bearbeide, huske bedre OG tipse dere om gode bøker. :)

Neste bok ut er :

Demonenes by av Cassandra Clare.

Demonenes by er første bok i Skyggejegerserien (på engelsk - Mortal Instruments). På engelsk har det så langt kommet 4 bøker, og minst to til er planlagt, mens den første boken i serien ble utgitt på norsk i år. Her til lands er dette altså en relativt ny serie. 


Forlagets omtale:

Skyggejegerne – Demonenes by er første bok i denne urbane fantasyserien fra New York. Her bys det på en kreativ blanding av spenning, romantikk og humor. 

Clary blir vitne til et mord på ungdomsklubben Pandemonium. Men når hun skal melde fra om drapet er liket borte. Morderne, som kaller seg Skyggejegerne, er usynlige for alle andre enn henne.

Rett etter forsvinner moren til Clary. Hun blir angrepet av en demon og dradd inn i Skyggejegernes verden, hvor den vakre og farlige Jace står i sentrum. Hvorfor blir hun angrepet av demoner? Hvem er egentlig moren hennes? Og hvordan skal hun få henne tilbake? Clary lærer snart om en mystisk og farlig verden hun ikke ante eksisterte.

Serien er solgt til over 30 land og blitt en enorm internasjonal suksess. Bøkene har toppet New York Times bestselgerliste, og bare i USA er de fire første titlene solgt i over fire millioner eksemplarer! Boken har ligget på New York Times’ bestselgerliste i rundt et år.

Forfatteren planlegger totalt seks bøker i serien, og i 2012 kommer også filmen.

http://www.schibstedforlag.no/no/Kategorier/Barn-og-unge/Ungdomsboker/SKYGGEJEGERNE---DEMONENES-BY/

Demonenes by byr på både varulver, vampyrer, demoner, feer, trollmenn, hekser og annen overnaturlig moro, i en urban ramme. Skyggejegerne, mennesker som kjemper mot mørkets krefter med runer og magiske våpen, er de som har jobben med å beskytte menneskene. Dette er den verden Clary plutselig befinner seg midt oppi. La meg begynne med å si at jeg likte denne boken. Jeg likte den faktisk så godt at jeg har bestilt de tre neste, på engelsk, fordi jeg ikke gidder å vente på de norske oversettelsene. Og viktigere enn det, jeg tror dette er en bok som kan falle i smak for unge lesere. Språket er enkelt, uten å bli dårlig eller hakkete, så dette er en bok som både rutinerte og mindre rutinerte lesere kan klare.  Her har man også både spenning og driv, og temaer som ungdom kan identifisere seg med. Om man tar bort det overnaturlige, så finner man også mer verdslige problemstillinger. Clary har en far hun ikke vet noe særlig om, og en mor som kan virke både streng, overbeskyttende og mystisk. En mor som hun etterhvert oppdager at hun vet veldig lite om. Den handler også om oppvekst, identitet, vennskap og forelskelse. Om man skal sammenligne denne serien med Twilight, så er allikevel forelskelsen mindre viktig. Her er det spenningen som står i fokus, forelskelsen er mer krydder mellom linjene. Det gjør at denne boken kanskje ikke er en like utpreget jentebok som Twilight. Humor har den også. Det er nok av pussige beskrivelser og morsomme replikker. Og, best av alt, slutten av boka klarte faktisk å overraske meg stort. Noe som er årsaken til at jeg bestemte meg for å gå over til engelsk, jeg vil vite hva som skjer videre. Det er et godt tegn i mine øyne.  Jeg ble også veldig glad når jeg så at bøkene skal filmatiseres, for jeg har underveis tatt meg selv i å tenke at jeg håper det blir en film. For dette er en spennende historie.

Jeg tror dette kan være en god bok for individuell lesestimulering for elever som liker spennende bøker og fantastisk litteratur. Jeg tror kanskje jenter er den viktigste målgruppa, men dette er nok en bok som også gutta kan like. Aldersmessig er den plassert fra 12 til 16 år, noe jeg tror passer ganske godt.


Neste bok i leseprosjektet nå er Dødslekene av Suzanne Collins. Jeg har lest litt, og så  langt syntes jeg den virker veldig bra. Så det er mye mulig det dukker opp en omtale av den også etterhvert.

Prosjekt holde seg oppdatert på ungdomslitteratur

Som kommende norsklærer er det vel hevet over enhver tvil at det er en fordel, eller et krav, at man er oppdatert på ungdomslitteratur. Siden det er noen år siden jeg selv var ungdom, så er det også noen år siden jeg har lest noe særlig ungdomslitteratur. Dette skal det nå bøtes på! Jeg skal være engasjert lærerstudent, og dykke ned i nettopp ungdomslitteratur.

Noen av dere har sikkert fått med seg at jeg har holdt på med prosjekt Twilight i høst. Jeg har lest de tre første bøkene, og en god del av den siste boka. Jeg har allikevel valgt å legge bort den siste boka litt, fordi den tar en vending som jeg ikke helt kjøper. Jeg skal ikke røpe for mye. ;) Uansett, jeg skal nok lese den ferdig, men fordi jeg pr nå irriterer meg grønn, gul og blå over denne utviklingen, så tror jeg det er greit å ta en pause. Jeg benytter derfor anledningen til å snuse på litt andre bøker. Og, siden jeg er litt inspirert av økten om fantastisk litteratur, så er det den fantastiske ungdomslitteraturen jeg velger å begynne med.

Jeg har bedt om tips til bøker her og der, og har derfor fått en ganske imponerende leseliste. Jeg tror ikke  jeg skal ha problemer med å fylle juleferien. Men om noen av dere er oppdatert på fantastisk ungdomslitteratur og kjenner til gode titler, syng ut. :) Et sted må man som kjent begynne, så jeg har akkurat begynt på Fallen engel av Becca Fitzpatrick. Det er en ny bok her i Norge, boka kom først ut i 2009, men den norske oversettelsen kom ut i år. At jeg har valgt denne er det flere årsaker til. For det første er den gitt ut av Gyldendal forlag. Jeg har jo jobbet litt med Gyldendal forlag, og nevnte forlag har nærmest spammet ned både mailen min og newsfeeden på Facebook om at dette er en bok som MÅ leses.  Svak som jeg er, så lar jeg meg lure av massiv reklame. Videre ser jeg at mange påstår at dette er serien som kommer til å ta over for Twilight, og siden jeg allerede har lest Twilight, så er det jo bare å stupe i det. Jeg har også sett mange påstå at det er en god bok, den hyggelige damen på Norli på Papirbredden var full av rosende adjektiver når jeg skulle kjøpe den, så da må det jo nesten ta en nærmere titt.

Her er Gyldendals beskrivelse av boka:

Mørkt, romantisk, mystisk og forførende -- internasjonal megabestselger endelig på norsk!

Nora faller viljeløst og absolutt mot bedre vitende for den mystiske Patch – gutten med det hånlige smilet, det gjennomborende blikket og den ubehagelige evnen til å vite hva hun tenker og hvor hun er til enhver tid.

Plutselig befinner hun seg i et kaos av farlige situasjoner og uforklarlige hendelser – den urgamle kampen mellom de udødelige. Patch er en fallen engel som ønsker å bli menneske. For å redde ham og gi ham vingene tilbake, må hun ofre seg selv. Men vil han la henne gjøre det? Nora vet snart ikke hvem hun kan stole på. Hun skjønner at hun må velge: Enten gi opp motstanden og bli hans, eller komme seg så langt unna som bare mulig. Men når sannheten om Patch begynner å gå opp for henne, er det for sent å snu …

•  Fallen engel er en besettende roman som kretser rundt konflikten mellom de udødelige. Becca Fitzpatrick har tatt mytologien om falne engler fra gamle bibelske referanser fram til våre dager. Denne romanen er et must for Twilight-fans i alle aldre!

• Oppfølgeren «Crescendo» kommer i 2012

(http://www.gyldendal.no/Barn-og-ungdom/Boeker-for-ungdom/Fallen-engel)

Jeg har ikke lest så mye at jeg skal begi meg ut på en omtale, men jeg ser allerede hvorfor den sammenlignes med Twilight. Konseptet er ganske så likt. Menneskejente faller for overnaturlig gutt. I Twilight var det en vampyr, i Fallen engel er det, naturlig nok, en engel. Nå har jeg som sagt ikke lest så mye, men jeg har allerede sett noen forskjeller som gleder meg litt. Nora er nok noen hakk mer handlekraftig, sterk og egenrådig enn Bella. Patch, engelen, er jo selvfølgelig også en kjekkas, men beskrives ikke like overstadig og pompøst som Edward. Jeg syntes også det er litt forfriskende at vampyrene er byttet ut med engler. Vampyrer er et gammelt tema, som for mange er forbundet med en del forventninger. Det at Meyer snur opp ned på konseptet vampyrer (som sagt, de glitrer) er nok noe av det noen (les: meg) sliter med å akseptere. Engler er ikke, i hvert fall ikke for meg, forbundet med like mange forventninger. De må gjerne glitre for min del. Ikke at de har gjort det, ennå, men om de hadde gjort det hadde nok ikke ført til et like stort “Hva i all vide verden og himmel og hav” øyeblikk som glitrende vampyrer. Det er også litt ironisk at engelen fremstår som mer “badass” og skummel enn vampyren. Jeg har diskutert Twilight med noen av mine eminente medstudenter, og noe av det vi har snakket om er at Twilight er ganske proppfull av religiøs moral, noe man f. eks ser i synet på sex før ekteskapet og kvinnesyn. Dette har jeg så langt ikke sett noe av i Fallen engel. Snarer tvert i mot, hovedpersonene møtes i forbindelse med et skoleopplegg om forplantningslære og sex. Jeg syntes vel denne delen av ungdomslivet er mer realistisk skildret i Fallen engel enn i Twilight. Ikke misforstå, det er ikke noe dampende heit erotikk i Fallen engel heller (ikke så langt i hvert fall), det er tross alt en ungdomsbok. Men det er tema som ungdommene der både er opptatt av og pinlig berørt av. Spesielt i forbindelse med lærerens utlegg og vinkling av temaet. Alt i alt syntes jeg denne fremstillingen virker mer troverdig.

Kanskje jeg gir en nærmere omtale av boka senere, men det jeg kan si er at jeg så absolutt kan se for meg at de som liker Twilight også kan like Fallen engel.

Ellers har jeg også bestilt noen flere bøker, så i nærmeste fremtid er planen å lese:

• Heksenes hevn av Joseph Delaney
• Percy Jackson av Rick Riordan
• Demonenes by av Cassandra Clare
• Og Dødslekene av Suzanne Collins

Noen som har lest noen av disse? Eller som vet om andre gode bøker?

Bjørn Sortland: 10 ting eg trur eg har tenkt på når det gjeld å skriva for ungar og unge

Arbeidsgruppa har lest og kommentert hva Bjørn Sortland tenker rundt det å skrive for unge. Våre kommentarer er markert i kursiv.


Eg har hittil skrive mest for ungar og ungdom. Eg får ofte spørsmål om dette, sjølv om eg eigentleg ikkje ser så mange forskjellar på å skriva for vaksne og unge. Eg høyrer likevel etter når sterke forfattarar som Jon Fosse problematiserer det å skriva barnelitteratur, særleg fordi han skriv gode barnebøker sjølv. No finn eg ikkje plass til å gå inn på det han eller andre seier om kunstens autonomi osv., men eg vil ha nemnt at det nok er forskjellar, og at eg på ein eller anna måte underbevisst sikkert tar stilling til desse. Eg skriv likevel dei bøkene eg skriv fordi eg har lyst til å skriva akkurat dei. Har eg skrivelyst, så er det det beste teiknet på at eg skriv slik eg skal. Og eg kjenner meg ikkje hemma som forfattar av å skriva for ungar. Gode barne- og ungdomsbokforfattarar som til dømes Astrid Lindgren, Erlend Loe, Rune Belsvik, Annika Thor, Fam Ekman, Mark Twain, Stein Erik Lunde, Roald Dahl, Gunnar Ardelius eller C.S. Lewis inspirerer meg. Lista er lang. Men eg får sjølvsagt like mykje skriveglød av å lesa Ian McEwan, Bibelen, Cormac McCarthy, Jon Fosse, Amos Oz, Marguerite Duras, Graham Greene, J.M. Coetzee. Og kor skal eigentleg Antoine de Saint-Exupéry plasserast? Kort og godt: Det er den sterke litteraturen som gjeld.

Her er ting som eg sjølv av og til har tenkt på når det gjeld skrivinga mi, sjølv om dei ikkje er reglar eller noko, dei ligg der berre ein stad på harddisken. Dei kjem litt hulter til bulter, og eg kunne heilt sikkert ha sagt det annleis. I morgon er eg sikkert ueinig med meg sjølv. Desse listene skriv eg sannsynlegvis berre for å gi ein illusjon av struktur. Men altså:

1. Eg har trong for å skriva ganske forskjellige bøker, og har også forskjellige slags lesarar. Eg har òg trong til å slå fast noko sjølvsagt: Ungar er like forskjellige som vaksne, det finst ikkje ein type litteratur som absolutt alle ungar liker, det er ikkje bestemte «tøyseord», «glade fargar» eller «skumle lydar» som slår an hos alle. Ungar er ikkje forskjellige «målgrupper», men sjølvstendige individ. Men det må seiast: Som vaksne følgjer dei òg ofte den jamne straumen.

Sortland har et godt poeng her. Alle lesere er forskjellige. Barn som vokser. Derfor når han så mange med sin litteratur. Vi tror hans bevissthet på dette gjør han så selgende.

2. Ungar har alltid krav på at forfattaren har tatt skikkeleg stilling til språket. Klisjear, slappe setningar og alt anna som er språkleg upåliteleg, er ein styggedom – om det så berre er ei innleiing i ei peikebok (det vert rett nok sjeldan skrive slike innleiingar). Noko anna er respektlaust overfor lesaren. Mesteparten av tida mi går med til å om igjen og om igjen jobba meg gjennom teksten. Og om igjen ein gong til. Sjølvsagt synest eg aldri at det blir godt nok, men på eitt eller anna tidspunkt må ein berre seia at boka er ferdig og få ho ut. Seier nokon at eg slurvar med språket, må eg gå i skammekroken og tenkja meg om ei god stund.

Den språklige bevisstheten hans gjør at boka appellerer til både unge voksne og yngre mennesker som barn og ungdom. Han undervurderer ikke leserne sine, noe som gjør bøkene “mer seriøse”. Vi synes dette gjør litteraturen hans god.

3. Det finst som oftast nokre ungar/unge i bøkene mine som unge lesarar reint aldersmessig kan identifisera seg med. Det er ein slags regel, trur eg.


Sortland er målrettet mot de leserne han regner med leser de gitte bøkene. Det er fint. Da blir leseren tatt på alvor og identifiserer seg i større grad med boka.

4. Sjølv om det ikkje betyr at eg alltid prøver å halda lesarane på pinebenken, så er eg opptatt av at bøkene mine skal vera spennande. Det er ikkje heilt lett for meg å forklara nøyaktig kva spennande er, men eg kjenner det i kroppen når det er der, det skal alltid vera eit draiv i teksten som gjer at lesaren berre må lesa litt til. Det gjeld jo alle bøker. (Eg liker ikkje ein gong ordet spennande, berre så det er sagt.)

Nerven i bøker er viktig for å holde på leseren. Det trenger ikke være ren spenning, men en viss nerve og sammenheng i boka er viktig for lesegleden og motivasjon for videre lesing.

5. Typiske serie-/sjangerbøker skal ikkje undervurderast, i dag er det mange nyansar. For veldig mange forfattarar vart typiske sjangerbøker inngangsbilletten til litteraturen. Eg las sjølv mange bøker med herlege, glossy framsider og titlar som tok meg med til Zanzibar. Eg har skrive opptil fleire slike bøker sjølv, fordi eg synest det er gøy. Eg prøver å gjera det så godt eg berre kan.

Sortlands argumenter rundt sjangerbøker kan vi stille oss bak. De skal ikke undervurderes. Allikevel synes vi dette med forfatternes inngangsbillett er noe rart. Vi lurer på hvor Sortland vil med dette.

6. Trass i at eg tviler stadig meir på om boka har ein absolutt immunitet, trur eg framleis sterkt på boka som medium, også reint fysisk, tredimensjonalt. Boka må ha rett tyngde, rett papir, eit godt omslag, god design, gode illustrasjonar, leseleg skrift osv. Ho skal vera stolt av utsjånaden sin. Særlig ser eg ulike former for bildebøker som eit knallbra medium. Kanskje er det fordi eg er ein mislukka illustratør, at eg ønskjer bilde i halvparten av bøkene mine. Noko av det mest lystvekkjande eg veit, er å jobba med illustratørar. Dei er gode lesarar, og les ofte ein tekst med ei friskheit som berre barn har. Det er utruleg inspirerande når dei har lese bøkene mine på nytt gjennom illustrasjonane sine. Teksten min blir noko meir, noko som er større.

Vi er enig med Sortland i hans argumenter rundt bøkenes utforming. Vi stusser derimot over hans valg av omslag på “Alle har eit sultent hjerte”. Boka blir særs anonym. Vi tror ikke omslaget tiltaler lesergruppen i nevneverdig grad. Derimot skal tittelen roses.

7. Eg har skrive fleire bøker om kunst. Ungane kan gjennom litteratur få nøklar til vaksenverdas kunst, litteratur, musikk osv. Men ein skal ikkje tvinga dette skjøre på dei gjennom ein krampe-pedagogikk som svekkjer lysta. Eller gjera ting banalt og infantilt. Kven vart eigentleg levande interessert i lyrikk gjennom lyrikk-analysane på vidaregåande? Obligatoriske turar på Munch-museet og andre museum er eit must. Å ha pensum og prøver i kunst-historie er absolutt. Kunst og estetikk er òg fag. Så tvingast må dei, ungane.

Kunsten er flott, det synes også vi. Derimot er vi sterkt uenig i at kunst skal påtvinges elevene. Tvang fører særdeles lite godt med seg. Merkelig motsier Sortland seg selv i dette punktet.

8. Det beste rådet eg har fått når det gjeld å skriva for ungar, er at ein skal vera lojal mot knehøgda. Eg hugsar ikkje kven som sa det til meg, men eg høyrte det like etter at eg debuterte. Ein kan skriva om fødsel og død, forelsking eller kjærleik som går i sund. Men likevel ikkje i eit språk som er kryptisk for dei. Det er forskjell på å vera kryptisk, og å visa dei ei hemmelegheit. Det er ikkje viktig at ungar forstår alt, det er fint å berre kunna sansa noko. Overtydelegheit slår i hel. Det er dølle greier. Det er noko av utfordringa med å skriva for ungar. All sterk kunst og litteratur har i seg ei hemmelegheit.

Flott at han skriver tydelig, men ikke overtydelig. Da kan også vanskelig tem diskuteres. Unger trenger ikke å bli overbeskyttet.

9. Eg skriv om ting som eg sjølv har lyst til å lesa om, og som interesserer meg. Alt anna er bløff. Og det er ikkje lov å lyga om slikt berre fordi ein er lat. Ungar liker ofte det same som vaksne. Dei liker ikkje uinspirerte, idylliserande barnebøker med høg kakao-faktor og parodisk koselege bestefedrar frå ein barndom som eigentleg aldri har eksistert. Heller ikkje det motsette: Bestilte spisevegringsbøker og konstruert problemfokusering er sjeldan gripande. Som forfattar må eg ha kontakt med mitt eige stoff, som det heiter. Det er det einaste, det viktigaste. Då kan ein skriva om godt om både bestefedrar og spisevegring.

Det er lurt å skrive om det man interesserer seg for og har kjennskap til. Da blir litteraturen mer genuin. Ekthetsfølelse er viktig for at litteraturen skal treffe.

10. Ungar er opne for Guds eksistens.

Sortlands påstand om gud er noe uklart for oss. Vi forstår ikke helt hva han mener. Er han særs glad i åpne slutter? Barn er kanskje åpne for guds eksistens, men vi klarer ikke helt å se verdien av dette i litteratur. Det er meget mulig at Sortland er religiøs. Teologen er også en del av litteraturen hans. Teologen har tydeligvis svaret på problemet. Sortland har også bibelen som yndlingsbok. Vi tror ikke gud nødvendigvis behøver å være en del av litteraturen for barn. Derimot er det greit å inkludere religiøse mennesker i litteraturen.