Percy Jackson

Percy Jackson av Rick Riordan

Jeg startet leseprosjektet mitt med Twilight, en serie jeg i utgangspunktet hadde en del fordommer mot. Jeg fikk vel i grunn bekreftet noen av disse fordommene, til tross for at jeg også ser en litterær verdi. Twilight var ikke den eneste serien jeg har hatt fordommer mot. Jeg hadde også noen relativt tjukke fordommer mot serien om Percy Jackson. Jeg tror det kommer av at jeg en gang i tiden klikket meg innom en kanal som sendte filmatiseringen av bok 1, Lyntyven. Filmen imponerte ikke noe særlig, og fordommene så dagens lys. Jeg har snust litt på bøkene nå og da, men iom at coveret på bok 1 er et bilde fra filmen, så har jeg raskt kommet på at filmen ikke var noe å skrive hjem om og satt boka tilbake i hylla. Jeg var derfor bittelitt (les veldig) skeptisk til å gå i gang med lesingen. At man reklamerte med at man kom til å elske disse bøkene om man liker Harry Potter, gjorde det i grunn ikke bedre. Jeg liker Harry Potter veldig godt, og jeg har lest mange bøker som reklamerer på akkurat samme måte. Jeg har ikke elsket noen av dem. Faktisk har jeg mislikt alle disse bøkene dypt og inderlig. I det man klistrer Harry Potter med tjukke bokstaver over coveret på en bok, så skaper man en forventning. Jeg forventer å lese en bok som klarer å begeistre og bevege på samme måte. Når bøkene ikke lever opp til det, så blir jeg bare irritert. Boka blir nesten dårligere ved at den ikke klarer å leve opp til sammenligningen. Lang historie kort, jeg hadde ikke akkurat et nøytralt utgangspunkt når jeg gikk i gang med Percy Jackson.

La oss begynne med hva forlaget sier om første bok, Lyntyven:

Percy Jackson er i ferd med å bli utvist fra skolen – igjen. Men det er ikke hans største problem ... I det siste har nemlig historieboka med mytologiske monstre og greske guder blitt litt vel levende. Og ikke nok med det, han har ertet på seg noen av gudene! Et av Zevs’ våpen har blitt stjålet og nå er Percy hovedmistenkt. 

http://www.schibstedforlag.no/no/Kategorier/Barn-og-unge/Ungdomsboker/Percy-Jackson---Lyntyven1/ 

I korte trekk handler serien om Percy Jackson, som tror han er en relativt vanlig gutt, helt til det viser seg at han er sønnen til havguden Poseidon. Percy kastes inn i en rekke farer og eventyr, i en verden hvor de greske gudene er levende og mytiske helter som Herkules er forbilder. Så, hvordan har det gått med lesingen? Har jeg fått bekreftet fordommene mine?

 I løpet av den siste tiden har jeg lest mange gode bøker. Jeg gleder meg spesielt til å fortsette lesingen av både Dødslekene og Spooks. Men om jeg skal velge en soleklar favoritt, så er det ingen tvil. Jeg kan like godt krype til korset først som sist.. Jeg elsker Percy Jackson! Fordommene mine var både ubegrunnende og feilplassert, dette er knallgode ungdomsbøker! Jeg har lest de to første bøkene, i en serie på 5, på to dager. Jeg storkoser meg, og har allerede begynt å tenke med skrekk og gru på hva jeg skal finne på når jeg har lest alle 5. 

La meg si litt om hvorfor jeg liker disse bøkene så godt. Det handler nemlig ikke bare om min personlige smak, eller hvorfor jeg lar meg begeistre. Det henger også sammen med hvorfor jeg mener at disse bøkene er en gavepakke til en norsklærer, og hvorfor jeg tror disse bøkene passer perfekt inn i et klasserom. For det tror jeg faktisk.

1. Bøkene er godt skrevet. Ikke bare det, de er morsomme! Selv navnet på kapitlene er morsomme. Kapittel 1 i Lyntyven heter f. eks "Jeg forvandler tilfeldigvis mattelæreren min til støv" og kapittel 10 "Jeg ødelegger en helt utmerket buss". Jeg har humret meg gjennom bøkene. De er lettleste, fulle av action og spenning, og, som sagt, morsomme. Her burde det være nok av ting som kan fange oppmerksmheten til en ung leser. For hvem lar seg vel ikke fascinere ved tanke på å forvandle mattelæreren til støv? 
2. Bøkene er lærerike. Jeg føler at jeg er på god vei mot å få svart belte i gresk mytologi. Riordan har laget et univers som bygger på legendene om greske guder og helter. Riordan er selv historielærer, så det er mulig det har hjulpet ham på vei. Han fremstår ihvertfall som sikker og kunnskapsrik, og om du klarer å fullføre bøkene uten å ha lært mye nytt om gresk mytologi.. vel, så kunne du tydeligvis mye om emnet fra før. 
3. Sist, men ikke minst, så må Percy selv nevnes. Dette er nemlig noe av det jeg virkelig liker med disse bøkene, og som i utgangspunktet gjorde meg nysgjerrig nok til at jeg ga dem en sjanse. Percy er, som dere sikkert har skjønt, helten i bøkene. Men Percy er ikke som alle andre helter. Percy har nemlig dysleksi, ADHD, konsetrasjonsvansker og blir kastet ut av den ene skolen etter den andre. Kort sagt, han er det erketypiske "problembarnet". Samtidig er han smart og modig, en vaskeekte helt. Jeg elsker denne koblingen. Jeg mener å ha lest at Riordan selv har en sønn med både ADHD og dysleksi, og at han ønsket å skrive en historie som viste at man kan være en helt, til tross for at man har noen vansker. Jeg syntes det er flott, spesielt med tanke på identifikasjon. Jeg elsker også det faktum at Percy f. eks forteller hvordan han leser ting. Et skilt med "Tante Ems Hagenissemarked" blir f. eks til "Taten mes hangessinemraked". Jeg syntes det er positivt at en figur som Percy, som fremstår som både smart og oppegående på alle mulige måter, gir et lite innblikk i hvordan det føles når bokstavene hopper rundt på sidene. Og, ikke minst, at man ser at disse vanskene ikke på noe vis handler om hvor smart eller flink man er. 

Som dere sikkert skjønner, jeg er hekta. Jeg syntes disse bøkene er suverene. Og for første gang, så er jeg enig i sammenligningen med Harry Potter. Dette er bøker som passer for både gutter og jenter, og jeg tror de kan fungere fra mellomtrinnet og oppover. Dette er bøker som jeg faktisk synes at norsklærere bør kjenne til, så om dere ikke allerede har lest dem, så anbefaler jeg å ta en nærmere titt. En ting er sikkert, jeg kommer til å ha Percy Jackson tilgjengelig i alle klasserom jeg skal tilbringe mer enn et par timer i. Og like sikkert, jeg skal bruke resten av juleferien på å kose meg med resten av serien.

Den siste lærling - Heksenes hevn

Den siste lærling - Heksenes hevn av Joseph Delaney

De gode bøkene ser ut til å komme som perler på en snor om dagen, så julevasken får bare vente. Heksenes hevn er første bok i The Wardstone Chronicles (eller bare Spooks) og kom ut på norsk i år. Med andre ord, nok en god serie som er ny her til lands. 

Forlagets omtale:

I årevis har vokteren beskyttet folk mot spøkelser, gjenferd og hekser. Men tiden hans er i ferd med å renne ut - og vokteren må finne sin etterfølger.

13-årige Thomas Ward er sjuende sønn av en sjuende sønn. Han har helt spesielle evner og ser ting andre ikke kan se. Dermed er hans skjebne bestemt: Han blir vokterens lærling og må ut på farefulle oppdrag for å bekjempe onde krefter. Men er han modig nok?

Det er ingen lett oppgave Thomas har foran seg. Mange av vokterens tidligere lærlinger har mislykkes, flere har måttet bøte med livet. Helt fra begynnelsen av settes Thomas på harde prøver. Han må lære seg å fordrive spøkelser, binde hekser til jorden og la gjenferd finne hvile. Men når han narres til å sette fri den ondeste heksa av dem alle, Mor Malkin, står han overfor en ondskap han ikke engang hadde drømt om fantes.

"Svært fint om å vokse inn i stort ansvar og store oppgaver (...) det var en leseglede for meg, og jeg tror den vil vekke begeistring og heltemot hos unge lesere."

Morten Haugen, Aftenposten

"Nå er jo dette en ungdomsbok. De må være langt røffere enn meg. Jeg var dum nok til å trosse advarselen på coveret om ikke å lese etter mørkets frambrudd, og ble vettskremt."

Cathrine Krøger, Dagbladet

http://www.aschehoug.no/katalog?productId=46622683 

Når jeg var i praksis i 6. klasse hadde klassen hyllebøker som de selv valgte ut. Jeg la merke til at mange av gutta valgte "Horror-bøker" eller spøkelseshistorier av forskjellig slag. Det var nemlig de mest spennende bøkene på biblioteket. For disse gutta, så hadde nok Heksenes hevn vært både julaften, 17. mai og bursdag samtidig. Dette er en slags blanding av fantastisk litteratur og horror. Som damen på ungdomsbokgildet sa, i denne boka er heksene skumle. Ordentlig skumle. Og det er de. Så skumle at de spiser barn. Babyer også. Midt oppi alt dette befinner Tom seg. Han har fått rollen som vokterens lærling, og skal læres opp i kunsten å kontrollere og kjempe mot de onde kreftene. Noe han neppe hadde valgt selv, Tom er relativt mørkredd og jobben som vokter er både ensom og skummel. 

Dette er en bok som burde være glimrende som individuell lesestimulering for selv den mest motvillige leser. Den er lettlest, spennende og til tider relativt skummel. Dette er en bok som kan fungere for både gutter og jenter. Selv om hovedhandlingen dreier seg rundt det overnaturlige, så er det også rom for identifikasjon. Boken handler også om familie, vennskap, roller, forventninger, oppvekst og, ikke minst, å finne seg selv og sin plass i verden. Dette er helt klart en bok jeg kommer til å ha tilgjengelig i klasseommet, for jeg tror, og håper, at den kan vekke interesse hos mange unge lesere. Og, nok en gang, har jeg måttet krype til korset og bestille neste bok i serien. Jeg gleder meg nemlig til å lese videre.

Dødslekene

Dødslekene av Suzanne Collins

Vi befinner oss noen år frem i tiden. I et land som hviler på restene av dagens Nord-Amerika. Etter en opprivende krig er landet delt inn i hovedtaden og maktsetet Capitol, og 12 distrikter. Hver år tvinges en jente og en gutt fra distriktene til å reise til Capitol og være med i Dødslekene. Der skal de kjempe med livet som innsats i en stor utendørsarena. Kampene, som for innbyggerne i Capitol er ren underholdning, sendes på tv. Reglene er enkle, den som overlever vinner. I boka følger vi en jente fra distrikt 12, Katniss, i hennes kamp for å overleve.

Jeg vet at dette er en bok som flere av mine medstudenter har lest og likt. La meg begynne med å si, dere hadde helt rett. Dette er en knallbok. Jeg har hatt seriøse problemer med å legge den fra meg. Noe som er årsaken til at jeg leste den ut i løpet av en dag. Nå tripper jeg bare rundt og venter på fortsettelsen, for dette er en del av en trillogi. Serien, som på engelsk heter The Hunger Games, består også av bøkene Opp i flammer og Fugl Føniks.  Alle tre bøkene foreligger på norsk, og filmen basert på bok en kommer på kino i 2012. Den tror jeg allerede jeg kan si at jeg kan si at jeg kommer til å se.

La meg si det en gang til, dette er en fantastisk god bok. Ikke minst med tanke på lesestimulering. Dette er en bok som nok kan falle i smak hos både gutter og jenter. Det er såpass spennende hele tiden at handlingen drives fremover med stor fart, så her kan nok mange la seg rive med. Boken har også rom for gode litterære samtaler, så det er også en bok jeg kunne ha vurdert å bruke i plenum, ikke bare som inidviduell lesestimulering. Den er velskreven, spennende og lettlest. Konseptet er både skremmende fjernt og realistisk på samme tid. Karakterne i boka er troverdige og historien fungerer godt. Jeg har egentlig ikke så mye mer å si, annet enn at om du er en av de som ikke har lest denne boken, så anbefaler jeg på det varmeste at du gjør det. Nå!

Fantastisk litteratur

Home av chiaralily,
tilgjengelig under Attribution-NonCommercial 2.0 Generic

“This is a story about something that happened long ago when your grandfather was a child. It is a very important story because it shows how all the commings and goings between our world and the land of Narnia first began.” (Lewis 2004: 11).

 Slik begynner bok nummer 6, The Magician's Nephew, i det som må kunne kalles en klassiker innenfor den fantastiske litteraturen, C.S. Lewis Legenden om Narnia. At jeg velger å starte med et sitat fra denne serien er ikke tilfeldig. For det første er det en av mine personlige favoritter. Jeg fikk alle bøkene i serien i jul- og bursdagsgaver fra min bokglade farfar over flere år. Høydepunktet i jula var når NRK sendte BBC produksjonen basert på bøkene. Og jada, i godt voksen alder satt jeg klar i kinosalen når de nye filmene kom. For det andre er dette en serie som alle ivrige lærerstudenter med interesse for litteratur bør kjenne til, i likhet med f. eks Tolkiens verk og Harry Potter. Ikke misforstå, det finnes også mye god, ny fantastisk litteratur, men Narnia nok også et av de verkene som har inspirert mange av dagens forfattere av fantastisk litteratur, noe vi f. eks så i arbeidet med Landet under isen.  Og for det tredje, dette er en serie som treffer midt i selve definisjonen av den fantastiske litteraturen.

Jeg tror ikke jeg trenger å legge ut i en lengre avhandling om Narnias litterære kvalitet. Det har serien selv bevist, i form av popularitet gjennom flere tiår, enorme salgstall og flere populære adaptasjoner over i nye medier. Det er ingen tvil om at Narnia, og andre historier i samme gate, har noe som appellerer til mennesker i alle aldre. Hva er det med den fantastiske litteraturen?

Jeg tror noe av styrken til den fantastiske litteraturen ligger i at den gir en mulighet for å flykte fra den vanlige verden, over i en magisk og fantastisk verden preget av myter og undring. Samtidig er ofte denne verden beskrevet på en slik måte at det er mulig å trekke paralleller til vår egen, hverdagslige verden.  Hva slags verden det er snakk om varierer. Narnia er en av de historiene som i følge Mjør m.fl. kan kalles high fantasy eller heroic fantasy, litteratur hvor man reiser til en annen verden, eller pendler mellom forskjellige verdener (Mjør mfl. 2006). Andre typer, low fantasy eller domestic fantasy, hvor det fantastiske trenger inn i en realistisk verden, nonsensfortellinger eller fortellinger om mytiske land, er andre. Om det går an å peke på noe av det denne mangfoldige og rike litteraturen har felles, så må det være blandingen av det fantastiske og det realistiske. Denne blandingen gir et perfekt utgangspunkt for å ta opp aktuelle problemer på en ufarlig måte. Det fantastiske skaper en avstand, men avstanden er ikke større enn at man kan finne klare paralleller til vår verden. Temaene i denne type litteratur er ofte også problemstillinger som ser ut til å ha opptatt mennesker til enhver tid, kampen mellom det gode og det onde, problemer som skal overkommes og utfordringer som kan virke uoverkommelige ved første øyekast. Midt oppi alt det urealistiske, så finnes det altså rom for identifikasjon. For meg ligger ofte skillet mellom god og dårlig fantastisk litteratur i skjæringspunktet mellom det sannsynlige og det troverdige. Ta f. eks Harry Potter, trollmenn og hekser er i seg selv usannsynlig. Men J.K. Rowling har, slik jeg ser det, klart å lage en historie som er troverdig. Jeg lar meg overbevise om at dette er noe som kunne ha skjedd, fordi styrken i historien er såpass god. Uten av jeg av den grunn begynner å kikke litt ekstra på veggene på nærmeste togstasjon i håp om å finne en magisk portal med avgang til Hogwarts. Så de av dere som ikke er så begeistret for fantastisk litteratur, ikke la dere lure av det usannsynlige. Det ER forskjell på det usannsynlige og det troverdige. De bøkene som for min del faller sammen er nettopp de som blir både usannsynlige og lite troverdig.  

Når det gjelder Narnia, så tror jeg mye av det jeg allerede har beskrevet er noe av nøkkelen til suksessen. Narnia, et land med inngang i klesskapet, med fauner, snakkende dyr og en ond heks, er i seg selv usannsynlig. Men det er så mye som er troverdig. For det første spiller serien på barns fantasi, det er barn som finner veien til Narnia. Det er også bare barn som har adgang til dette mytiske landet, noe som kanskje understreker det faktum at mange barn har en evne til å under seg og fantasere som vi voksene kan misunne dem. Rammene rundt historien, andre verdenskrig og angrepet på London, er også troverdig og reell. Noe av det jeg liker med Lewis univers er også at heltene ikke er perfekte helter, de har sine feil og utfordringer som de fleste av oss dødelige har. Kampen handler ikke bare om å overvinne sine ytre fiender, men om å overvinne seg selv. Det er kanskje noe de fleste kan kjenne seg igjen i?

Alt i alt er den fantastiske litteraturen på mange måter nettopp det, fantastisk. Det er en litteratur med rom for mye, fantasi, kamp mellom gode og onde krefter, helter og anti-helter, ondskap og godhet, myter, magi og hverdagslige problemer. Det er også en litteratur som på sitt beste er lett å leve seg inn i. Undertegnede hadde en av sine mest følelsesladde litteraturmøter med nettopp denne sjangeren. Jeg gråt som en unge når Tolkiens Gandalf døde i Ringenes Herre, og som barn ble jeg rystet langt inn i rota over skjebnen til Aslan i BBC produksjonen av The Lion, the Witch and the Wardrobe. Det at disse historiene kan påvirke meg følelsesmessig i den grad at jeg gråter, smiler, ler og lever meg fullstendig inn i historien, er for meg et kjennetegn på god litteratur. Det er ikke mange andre typer litteratur som har påvirket meg slik i samme grad som den fantastiske litteraturen. Og det til tross for at jeg faktisk ikke er en hardbarka fantasy-fan. Den fantastiske litteraturen er derfor noe av det jeg virkelig gleder meg til å jobbe med i skolen. Og jeg håper alle, til tross for hva de selv måtte mene om sjangeren, klarer å se potensialet og hva denne type litteratur kan bety for lesegleden til mange barn og unge. En ting er i hvert fall sikkert, jeg skal ikke oppholde meg lenge i et klasserom hvor ikke Lewis, Tolkien og Rowling har fast plass i hyllene. ;)

Litteratur:

Mjør mfl. 2006. Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar. Cappelen Akademisk Forlag. Oslo.

Lewis 2004. The Chronicles of Narnia. HarperCollins. London.