Et lite hjertesukk om blogging..

Jeg skal ærlig tilstå at jeg var en av dem som var skeptisk til blogging som læringsverktøy. Svært skeptisk. Ikke fordi jeg var ukjent med fenomenet blogging, jeg har skrevet blogg og jeg følger også flere blogger fast. Blogg KAN være både fint og flott. At jeg var skeptisk til å benytte blogg som en del av studiet ligger heller i at jeg var redd for at fagbloggingen skulle bli en tvangstrøye. Et slit og mas som ikke ga meg noe utbytte, utover magesår, grå hår og åndenød. Vi i ALU09 har jo vært borti både logg og blogg, begge deler ga nevnte åndenød og stress og lite, til intet, læringsutbytte.  Jeg tilstår det, jeg var skeptisk. Og jeg tør påstå at jeg ikke var alene om denne skepsisen. Når det er sagt, jeg har virkelig prøvd.

Jeg bestemte meg tidlig for å gi det en sjanse. Jeg vil være åpen for nye erfaringer, sende gamle erfaringer til helheim og se om jeg kunne få gode, nye, lærerike erfaringer. For det er nå en gang slik at det er mange kloke hoder i norsk2. Kanskje det kunne bli både spennende og lærerikt å lese deres tanker og refleksjoner? Kanskje det kunne utvide min egen horisont? Lære meg noe nytt? Klargjøre? Gi nye perspektiver på gamle temaer? Kanskje det til og med kunne bli lærerike og spennende debatter i kommentarfeltene? Kanskje jeg også kunne lære noe av å reflektere selv? Formulere meg frem til innlegg, dele dem, få tilbakemeldinger og ta opp temaer jeg er interessert i? Ja, jeg har virkelig prøvd å være positiv og engasjert.

Jeg har prøvd. Jeg har til og med skrevet innlegg utover det vi MÅ ha med, frivillige innlegg, bare fordi jeg hadde lyst til å prøve. Jeg lagt inn blogging i studieplanen min og lastet ned en app beregnet på blogging, slik at jeg kan blogge når som helst og hvor som helst. Jeg har snust rundt i andres blogger, lest innlegg og nikket og smilt for meg selv over gode innlegg. Jeg har lagt til mange blogger i listen over blogger jeg følger, slik at jeg ikke går glipp av innlegg. Jeg har formulert innlegg i hodet mitt og tenkt på temaer jeg kan skrive om. Nevnte jeg at jeg virkelig har prøvd?

I dag knuste all den inspirasjon, motivasjon og innsatsvilje jeg har klart å grave frem i løpet av de siste ukene. Blogginnlegg skal inn i arbeidsmappen i forbindelse med mappeeksamen. Jeg har ikke lenger lyst til å blogge. Jeg har ikke lyst til å gjøre mer enn et minimum. Jeg har i grunn ikke lyst til å gjøre det engang. Åndenøden har meldt sin ankomst og den gamle skepsisen herjer i kroppen. Jeg vil ikke. Jeg har ikke lyst til å blogge! Og det til tross for at jeg har prøvd så hardt. For det har jeg virkelig gjort.

“Hvordan kan en så liten ting sette i gang en slik krisemaksimering?” spør du kanskje? Vel, for meg er ikke dette en liten ting. Det er en dealbreaker. Det handler i og for seg ikke om mappeeksamen, men om hva blogg er i mine øyne. For meg er blogg et medium som ikke er preget av de samme reglene som akademisk skriving. Det er en litt mer uhøytidelig sjanger. Et sted hvor man kan reflektere, skrive, trene seg på å formulere gode innlegg og kommunisere med andre. Uten å måtte tenke på alle disse rammene og reglene som man må tenke på i andre settinger. Det har også vært det jeg liker med blogg og det har vært der jeg så læringspotensialet. Jeg liker å skrive, men siden jeg begynte på studiene har skrivingen min stort sett begrenset seg til arbeidskrav og studierelaterte tekster.  Bloggen ble for meg et sted hvor jeg kunne skrive for å skrive, trene meg opp på å reflektere igjen og puste litt friere enn jeg gjør i et arbeidskrav. Slik ble det altså ikke.

Jeg føler at man med dette forsøker å gjøre blogg til noe det ikke er. Bloggen har blitt den tvangstrøyen jeg fryktet at den skulle bli. For meg er det riv, ruskende galt at en blogg skal underlegges regler for akademisk skriving, vurderes som en potensiell del av en eksamen og spille inn på karakteren.  Jeg har egentlig ikke ord som fullt ut kan uttrykke hvor spinnvilt jeg syntes dette er. Nå må jeg ikke lenger bare tenke på hva jeg skal skrive om, eller hvordan jeg skal skrive det, jeg må også tenke på regler for akademisk skriving og ha i bakhodet at noe av det jeg publiserer i denne bloggen skal inn i ei arbeidsmappe om noen måneder.  Den flommen av tanker jeg måtte ha hatt, lysten til å blogge og reflektere over temaer som opptar meg, er forduftet som dugg i solen. Jeg har ikke lyst lenger. Jeg har ikke lyst til å skrive blogg. Jeg har ikke lyst til å lese blogger. Jeg har mest lyst til å vende ryggen til hele fagbloggen og blåse en lang marsj i den. Det kan jeg, dessverre, ikke, men jeg kan holde meg til det minimum som kreves og ikke så mye som et punktum mer.

Er jeg negativ nå? Ja, det er jeg. Både negativ, skeptisk, provosert og på god vei til å få et magesår. Bloggen har blitt et eneste langt arbeidskrav, noe som skal vurderes og måles. Ikke en blogg, slik jeg kjenner blogg. Jeg lurer også litt på hva høgskolen ønsker å oppnå med disse bloggene? Er det at vi skal ha et sted hvor vi kan reflektere fritt rundt temaer, utveksle lærdom og tanker og uttrykke oss om temaene vi jobber med? Eller er det å underlegge bloggen så mange regler, mål og rammer at noen av oss utvikler angst bare ved tanken på å måtte bevege oss inn på bloggen? For i mine øyne er man på god vei til å oppnå sistnevnte. Og det er trist.

Og helt til slutt, jeg har virkelig prøvd..