torsdag 8. september 2011
I disse politiske dager..
Som de fleste vet nærmer valget seg med stormskritt og valgkampen er godt i gang. I den forbindelse har ytterste venstre braket sammen med ytterste høyre (ytterst om man bare regner med de partiene som har en viss størrelse og/eller er å regne som "stuerene".), nærmere bestemt SV og FRP. Jeg skal ikke begi meg inn på en nærmere analyse av disse partiene og deres politikk, men en sak som har vært oppe i de debatten mellom disse to har jeg lyst til å nevne da det er høyaktuelt mtp norsk som andrespråk.
Et av spørsmålene dreier seg nemlig om minoritetsspråklige barn. Begge partier ser ut til å være enig i at det er viktig at barn lærer norsk før de begynner på skolen. Så langt kan vi vel være enig? Men der stopper også likheten mellom de to partiene, løsningen de ser for seg er nemlig svært forskjellig. I korte trekk, for de som ikke har fått det med seg, SV ønsker å fjerne kontantstøtten og sørge for at disse barna får barnehageplass. Tanken er vel at de skal få på plass et norskspråklig fundament i barnehagen, slik at de har et grunnlag å bygge videre på når de begynner i 1. klasse. FRP derimot, mener at at norskopplæring er et foreldreansvar. Det skal settes krav til at foreldre skal lære barna norsk før de begynner på skolen.
Jeg syntes FRPs linje er interessant på flere måter. For det første står det jo i rak motsetning til forskning og undersøkelser og den pedagogikken vi har lært. Det jeg derimot lurer mest på, er hvordan i all verden foreldre skal lære bort noe de ikke kan eller har begrensede kunnskaper i? Det blir som om jeg og min samboer skulle ha flyttet til et arabisk land og JEG skulle ha lært våre eventuelle barn arabisk. De barna hadde fått et heller stakkarslig språk, for å si det pent. De fleste av oss er vel f. eks også relativt gode i engelsk, men om vi skulle lære barna våre engelsk, hadde språket blitt like korrekt og rikt som norsken vår? Hva om du skulle lære barna dine polsk? Fransk? Tyrkisk? Hvor lang tid hadde du trengt for å kunne formidle et språk som er så sterkt at barna dine kunne bruke det som et opplæringsspråk i skolen?
Jeg skal på ingen måte fortelle dere hva dere skal stemme, men dette er en debatt som det kan være verdt å gjøre seg noen tanker om. Det er jo tross alt politikerne som legger rammer for hva slags tilbud elevene får i skolen. Derfor kaster jeg ballen videre til alle dere. Hva syntes dere om dette spørsmålet? Er dette noe staten skal legge til rette for, eller er det foreldrenes ansvar?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Engasjement er VIKTIG! Herlig å lese!
SvarSlettHar FRP presisert hvilken generasjoninnvandrere dette gjelder? Er da dette tenkt i sammenheng med å gi foreldrene voksenopplæring i norsk? Så vidt jeg er bekjent vil FRP jobbe for å øke foreldrenes kompetanse i norsk ytterligere.
SvarSlettJeg er enig med deg at det er lite hensiktmessig å la foreldre med lav norskkompetanse lære opp sine barn i dette språket. Det jeg derimot kan si meg delvis enig, med FRP på, er at det bør stilles mer krav til foreldrene om å lære seg norsk og at det bør fokuseres mer på å snakke norsk også hjemme. Jeg mener ikke at norsk skal være det eneste språket de snakker hjemme, langt i fra. Men at de kan veksle mellom disse to språkene slik at ordforrådet hos barna og voksne blir bedre. Vet om flere hjem hvor dette blir praktisert på en god måte. Foreldrene skal ikke ha aleneansvaret for dette, men at de kan bidra så godt de gang.
Maria: siden det er snakk om barn som ikke kan norsk når de begynner på skolen, så er vel generasjon ubetydelig, det handler om kompetansenivå. Hvordan vil forresten FRP øke foreldrenes kompetanse? Jeg har fått med meg at de vil stille krav og teste, men jeg har ikke sett noe om at de ønsker å reformere språkkursene for voksne, heve kvaliteten, sørge for sentrale midler eller gi flere timer og rett til språkkurs til alle innvandrere.
SvarSlettJeg tror heller ikke det er noen automatikk i at det å snakke norsk hjemme er alfa og omega. Vi hadde i går besøk av 2 søte, små arabisktalende barn, på 3 og 4 år. Foreldrene deres snakker ikke bra norsk og språket i hjemmet er hovedsakelig arabisk. Allikevel snakker barna bra norsk, de har et godt ordforråd, snakker norsk MED hverandre, svarer ofte på norsk om de blir snakket til på arabisk og er på god vei til å lære seg å skrive og lese. Begge har gått i barnehagen siden de var rundt året. jeg tror ikke norsken deres hadde vært i nærheten av like god om foreldrene alene skulle stå for opplæringen. Det skal forøvrig sies om foreldrene at de er flinke til å følge opp barna, de følger alle anbefalninger, jobber tett med skole og barnehage og prioriterer skolearbeid og språk. Men de har ikke selv de norskspråklige ferdighetene til å lære barna norsk eller ha de helt dype samtalene med dem på norsk. Det handler ikke om at de ikke ØNSKER å lære seg norsk, det handler om evner, tilbudet man får og hvor lang tid det tar å skaffe seg et godt språk. Voksne har som kjent vanskelige for å lære seg språk enn barn og når man i tillegg har begrenset skolegang og et morsmål som er svært forskjellig fra norsk, så er utgangspunktet vanskelig. Jeg tror disse barna har mer utbytte av at foreldrene kan uttrykke all sin kunnskap på det språket de kan best, fremfor å knote i vei på dårlig norsk.
Denne familien er et godt eksempel på nytten av barnahage. Man kan sørge for at barna har et godt språklig grunnlag, uavhengig av foreldrenes kompetanse og nivå. Det er selvfølgelig også viktig at voksne lærer seg norsk, men for meg er det en annen debatt. Jeg tror faktisk også at flerspråklige foreldre som snakker bra norsk snakker norsk med barna, i tillegg til morsmål. Jeg tror heller ikke barn av foreldre som snakker mer eller mindre flytende norsk utgjør store tall i kategorien "barn som ikke snakker norsk når de begynner på skolen". så beklager, jeg ser fortsatt ikke poenget til FRP, annet enn en ryggmargsrefleks som tilsier at "i Norge snakker vi norsk".;)
Årsaken til at jeg spurte om dette er om FRP eventuelt differensierer mellom de som er førstegangs, annengangs eller tredjegenerasjonssinnvandrere. For meg er det mer rimelig å stille krav om at du skal ha tilstrekkelige gode kunnskaper i norsk om du både er født i Norge og har bodd i landet i ca 20 år. Som jeg ser det vil det eventuelt være et krav om at man etter å ha bodd i et land i 20 år bør ha grunnleggende ferdigheter som tilsvarer en 1-5 åring. Saken blir noe helt annen om du er førstegenerasjonsinnvandring, da bør ikke dette kravet bli stilt.
SvarSlettJeg er i utgangspunktet enig i alt du skriver og er for at man skal snakke morsmål også hjemme. Mange klarer seg kjempe fint selv om de snakker morsmål hjemme. Og etter å lest argumentene dine så tar jeg tilbake at man bør blande mellom å snakke morsmål og andrespråket også hjemme. Det bør være valgfritt og velge ut i fra hva som er naturlig.
Utfordringen som jeg ser det er at Norge ikke har godt nok system for å integrere alle grupper som kommer til landet. Så debatten jeg tar opp går nok mer på det politiske. Jeg vet om morsmålslærere som er oppgitte over foreldrene som ikke lar barna sine ta en del av den norske kulturen og dermed ikke får tilstrekkelig norsk kompetanse. For disse barna i følge morsmålslæreren holder det ikke å kun lære norsk på skolen. De får ikke muligheten til å snakke med jevnaldrende på fritiden. Dette er i mange tilfeller også foreldre som er analfabeter. Det er denne gruppen jeg tenker at man må sette litt mer krav til, men at de skal lære elevene norsk når de ikke kan det selv er absurd. Det jeg ønsker er at de skal engasjere seg mer i barnas utvikling på skolen. Og nei, å la de lære barna sine norsk er ikke svaret ;)